Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn klarer ikke mennesker å la det være. De legger planer på planer. Og så blir de fryktelig overrasket når planene ikke klaffet.
Om eg av og til seier at blomtrane smiler,
og om eg skulle seie at elvane syng,
er det ikkje fordi eg meiner det er smil i blomtrane
og song i elvestraumen ...
Det er fordi eg på den måten kan få dei falske menneska
til å føle meir av den verkeleg reelle eksistensen til
blomstrane og elvane.
Det beste med en bok er ikke de tankene den inneholder, med de tankene den skaper