Zen i bueskytingens kunst

av Eugen Herrigel (forfatter).

Hilt og Hansteen 1995 Heftet

Gjennomsnittlig terningkast: 3.89 (9 terningkast.)

34 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Omtale fra forlaget

Når en japaner snakker om bueskytingens kunst, tenker han ikke på sportslige ferdigheter av fysisk karakter, men på ferdigheter som er et resultat av åndelige øvelser. Hva skjer når en person som er født og oppvokst i vesten gir seg i kast med bueskyting som en innføring i zenbuddhismen? Det var nettopp det den tyske filosofen Herrigel gjorde. Her skildrer han sine erfaringer på veien mot forståelse av Zen.

Bokdetaljer

Forlag Hilt og Hansteen

Utgivelsesår 1995

Format Heftet

ISBN13 9788274133563

EAN 9788274133563

Språk Bokmål

Sider 94

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

2 0 4 1 2 0

Bokomtaler

Hokusai om Zen i bueskytingens kunst av Eugen Herrigel:

09:58, 10. august 2011*

En moderne klassiker, oversatt til mange språk, som har preget bildet av både zenbuddhismen og tradisjonell japansk bueskyting internasjonalt (også i selve Japan) og har hatt kulturelle ringvirkninger utover det. Blant annet skal boken ha påvirket den kjente fotografen Henri Cartier-Bresson i formuleringen av den fotografiske teori sin ("The Decisive Moment").

Personlig har jeg et noe spaltet forhold til boken: Jeg hadde lest den suggestive historien med stor begeistring på 70tallet og det var inspirasjon nok til å begynne med kyudo da jeg fikk kontakt med miljøet omtrent ti år senere. Det er jeg fortsatt glad for. Jeg skjønte dog raskt at mine japanske lærere var kritiske til både forfatterens fremstilling av kyudo og til innflytelsen denne har hatt i etterkrigstidens Japan. Senere har felles kildekritiske undersøkelser fra den japanske og tyske siden av fagmiljøet avdekket flere lag med misforståelser og omfortolkninger bak teksten som gjør den til et interessant dokument av vestlig Japanresepsjon, men villedende og verdiløs som uhildet kilde. Enkelte forsøk å tilbakevise denne kritikken, har snarere styrket den.

Det er nå utførlig dokumentert at Herrigel ikke bare misforsto sin japanske lærers særegne fortolkning av kyudo (som hadde meget lite med zen å gjøre), men også brukte den uttalt esoteriske tonen i etterkrigsutgaven for å dekke over sine nazistiske overbevisninger som kommer klart frem i den opprinnelige versjonen fra 1936 og andre tekster fra før 1945.

Boken er både gjenstand for og opphav av betydelig mytedannelse, ytterliggående forestillinger basert på den har selvstendiggjort seg og blitt allemannseie, også i litteraturen:

Herrigels læretid angis ofte med 5 eller 6 år, men han bare lærte kyudo en gang i uken i litt over tre år. En hver med erfaring fra idrett, kunst eller musikk vet hvor overfladisk kunnskapene og ferdigheter er etter så kort øvelse.
Hans lærer Awa Kenzo beskrives gjerne som bueskytende zenmester, men var hverken munk eller vedkjente seg zenbuddhismen. Han hadde dannet en privatreligion som propagerte bueskyting som religiøs øvelse, til de tradisjonelle buemestrenes store forargelse.
Ideen om å treffe et usynlig mål finner seg i så forskjellige tekster som Shogun av Clavell og Gibsons Neuromancer. Den er basert på episoden om "skuddet i mørket", selv om målskiven da var merket med glødende røkelse.
"Zenbueskyting" (selve begrepet forekommer egentlig ikke i boken) har blitt et vanlig synonym for kyudo og oppfattes som meditasjonsøvelse med opphav i buddhistiske klostre. Med tradisjonell japansk bueskyting eller med autentisk meditasjonspraksis har slike fantasier dog intet å gjøre.

Sånn sett har boken mer enn noen annen bidratt til å gjøre kyudo kjent for et bredere publikum, men samtidig forkludret en adekvat forståelse. At den selges som en populær introduksjon til buddhismen gjør ikke saken bedre.

Hvorfor ble boken så populær?
Utgitt i 1948 møtte den nok et åndelig behov i etterkrigstiden, i hvert fall i Tyskland, antagelig også internasjonalt. At den ble så godt mottatt også i Japan har vært utgangspunktet for kulturvitenskapelige studier om "konstruksjonen av japanskhet". Historien er godt fortalt, det i det tyske originalet noe gammeldagse språket kler sjangeren. Den er dog påfallende unnvikende når det gjelder detaljene i den konkrete øvelsessituasjonen. Således skiller den seg sterkt fra den nesten ukjente lille håndskrevne boken som William R.B. Acker publiserte i få eksemplarer som sin kyudotrening på 20-tallet (utgitt av Tuttle i 1998 som Kyudo. Og det er nok nettopp disse hullene i fortellingen som gjør den så suggestiv, det er rom for å projisere egne fantasier som en mer konkret fremstilling ikke ville imøtekommet. Så kan teksten bety det man måtte ha behov for å lese i den.

Det finnes etterhvert et mylder av bøker med "Zen i/og kunsten å..." i tittelen, fra Pirsigs Zen and the art of motocycle maintainance (forøvrig en mye bedre bok), til selvhjelpsbøker som Bradburys Zen in the art of writing og til og med tekniske manualer, der "zen" ser ut til å stå for et løfte om at "det kommer til å fungere selv om du egentlig ikke har peiling" eller bare som et salgsfremmende buzz word. Lengre er det vanskelig å komme fra både buddhistiske idealer og den unike kulturarven kyudo er en del av.

Mer bakgrunnsinformasjon og lenker til sekundærlitteratur ligger her: http://www.kyudo.idrett.no/websted/zenbueskyting.html.