Omtale fra forlaget
Hvordan leve et liv i tråd med hvordan virkeligheten faktisk er ... Her får du svaret. Eugen Herrigel (1884-1955), ble førti år gammel tilbudt en stilling som professor i filosofi ved Det keiserlige universitetet i Sendai i Japan, der han ble værende i fem år. Herrigels virkelige møte med zen-buddhismen går gjennom bueskytingens kunst. Under kyndig veiledning erfarer han at konsentrasjon og muskelbruk bare er ytre aspekter ved det å skyte med pil og bue. Det er trening av bevisstheten som denne kunsten dreier seg om, og som blir en årelang øvelse i å bli seg selv, uten å miste seg selv. Bueskyting blir en kunst først når den er uten mål, uten hensikt. Den kan leses som en eksotisk beretning om et menneske som kom til et fremmed land og ble innviet i en gammel kulturs innerste hemmeligheter. Da vil den være en spennende beretning som underholder så lenge den leses , men som fort glemmes.Den kan også leses som et eksempel på hvordan en ytre disiplin kan brukes til å disiplinere våre egne sjelskrefter slik at mennesket kommer i harmoni med seg selv, og hvordan vi på dette grunnlaget kan komme i kontakt med en dypere orden i livet. Da vil boken få en overføringsverdi: vise vei til hvordan du kan utføre en hvilken som helst aktivitet -- med full tistedeværelse. Bueskyting blir en kunst først når den er uten mål, uten hensikt.
Forlag Arneberg
Utgivelsesår 2022
Format E-bok
ISBN13 9788202755300
EAN 9788202755300
Språk Bokmål
Sider 93
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En moderne klassiker, oversatt til mange språk, som har preget bildet av både zenbuddhismen og tradisjonell japansk bueskyting internasjonalt (også i selve Japan) og har hatt kulturelle ringvirkninger utover det. Blant annet skal boken ha påvirket den kjente fotografen Henri Cartier-Bresson i formuleringen av den fotografiske teori sin ("The Decisive Moment").
Personlig har jeg et noe spaltet forhold til boken: Jeg hadde lest den suggestive historien med stor begeistring på 70tallet og det var inspirasjon nok til å begynne med kyudo da jeg fikk kontakt med miljøet omtrent ti år senere. Det er jeg fortsatt glad for. Jeg skjønte dog raskt at mine japanske lærere var kritiske til både forfatterens fremstilling av kyudo og til innflytelsen denne har hatt i etterkrigstidens Japan. Senere har felles kildekritiske undersøkelser fra den japanske og tyske siden av fagmiljøet avdekket flere lag med misforståelser og omfortolkninger bak teksten som gjør den til et interessant dokument av vestlig Japanresepsjon, men villedende og verdiløs som uhildet kilde. Enkelte forsøk å tilbakevise denne kritikken, har snarere styrket den.
Det er nå utførlig dokumentert at Herrigel ikke bare misforsto sin japanske lærers særegne fortolkning av kyudo (som hadde meget lite med zen å gjøre), men også brukte den uttalt esoteriske tonen i etterkrigsutgaven for å dekke over sine nazistiske overbevisninger som kommer klart frem i den opprinnelige versjonen fra 1936 og andre tekster fra før 1945.
Boken er både gjenstand for og opphav av betydelig mytedannelse, ytterliggående forestillinger basert på den har selvstendiggjort seg og blitt allemannseie, også i litteraturen:
Sånn sett har boken mer enn noen annen bidratt til å gjøre kyudo kjent for et bredere publikum, men samtidig forkludret en adekvat forståelse. At den selges som en populær introduksjon til buddhismen gjør ikke saken bedre.
Hvorfor ble boken så populær?
Utgitt i 1948 møtte den nok et åndelig behov i etterkrigstiden, i hvert fall i Tyskland, antagelig også internasjonalt. At den ble så godt mottatt også i Japan har vært utgangspunktet for kulturvitenskapelige studier om "konstruksjonen av japanskhet". Historien er godt fortalt, det i det tyske originalet noe gammeldagse språket kler sjangeren. Den er dog påfallende unnvikende når det gjelder detaljene i den konkrete øvelsessituasjonen. Således skiller den seg sterkt fra den nesten ukjente lille håndskrevne boken som William R.B. Acker publiserte i få eksemplarer som sin kyudotrening på 20-tallet (utgitt av Tuttle i 1998 som Kyudo. Og det er nok nettopp disse hullene i fortellingen som gjør den så suggestiv, det er rom for å projisere egne fantasier som en mer konkret fremstilling ikke ville imøtekommet. Så kan teksten bety det man måtte ha behov for å lese i den.
Det finnes etterhvert et mylder av bøker med "Zen i/og kunsten å..." i tittelen, fra Pirsigs Zen and the art of motocycle maintainance (forøvrig en mye bedre bok), til selvhjelpsbøker som Bradburys Zen in the art of writing og til og med tekniske manualer, der "zen" ser ut til å stå for et løfte om at "det kommer til å fungere selv om du egentlig ikke har peiling" eller bare som et salgsfremmende buzz word. Lengre er det vanskelig å komme fra både buddhistiske idealer og den unike kulturarven kyudo er en del av.
Mer bakgrunnsinformasjon og lenker til sekundærlitteratur ligger her: http://www.kyudo.idrett.no/websted/zenbueskyting.html.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket34 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket