«Hukommelse er en fleksibel instans: Sannheten om våre liv redigerer og forteller vi forskjellig etter hvem vi snakker med, og hva vi har behov for å huske - selv der hvor vi ønsker å være oppriktige og forstå hvilke mønstre som styrer våre liv. Slik var det også i høy grad for deg. Det du var reddest for av alt, var å bli utsatt for andres kritikk, for andres hånlatter. Samtidig hadde du et sterkt behov for anerkjennelse, beundring og oppmerksomhet. Denne lengselen etter å bli sett og samtidig skrekken for å bli vurdert preget deg hele livet. Selv i brev og dagbøker er det en forfatter som skriver - som har like mye behov for å skjule seg som avsløre seg selv. Når du skulle fortelle ditt liv, hadde du kanskje mer enn de fleste av oss trang til å redigere og kontrollere og ikke minst: fortelle en god historie. Det er med andre ord ikke lett å få øye på den «egentlige» Virginia Woolf.»

Sitatet over er fra en biografi om Virginia Woolf (1882 – 1941) skrevet av Bjørg Vindsetmo. Den ble utgitt i 1997 og jeg leser den i et «prosjekt» jeg har om å bli kjent med den genierklærte forfatteren Virginia Woolf, og har kjøpt noen bøker skrevet om henne og skrevet av henne. Til slutt i innlegg har jeg linket til innlegg om andre bøker jeg har lest i den forbindelse. Sitatet er fra forordet til biografien i form av et brev fra Bjørg Vindsetmo til Virginia Woolf.

August er fjerde runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er «Friske frøkner og festlige fruer». Virginia Woolf var sammensatt, som de fleste av oss er. Når hun hadde gode perioder var hun både frisk og festlig, men når hun var syk var hun så langt nede som et menneske kan bli. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Til slutt i biografien på 176 sider inkl. register er det en epilog: «Epilog – en historie om tolkninger» som avsluttes slik:

«Leonard sier at historien om Virginia Woolf er historien om «geniets tragedie». Det lyder så opphøyet. Virginia Woolf blir så fjern. Geni-modellen, akkurat som incest-modellen, den feministiske modellen eller den nevrobiologiske modellen, fratar Virginia Woolf noe av hennes menneskelighet - på godt og vondt. Det fratar henne både hennes svakhet og hennes styrke, hennes uvillighet til å møte alt ubehagelig - i det kroppslige, alminnelige og hverdagslige livet - og hennes dristige evne til å sveve, til å løfte seg høyt på fantasiens vinger. The Flight of the Mind er en treffende boktittel. Ordet flight har to betydninger, som flukt på norsk. Det betegner både det å flykte og det å fly. Uten å være gammeldags moraliserende kan man vel si at Virginias redsel for tomhetsfølelse og depresjon og hennes redsel for å bli invadert av andre mennesker, førte til at hun hadde lett for å ignorere, benekte og flykte fra vanskeligheter. Som kunstner var imidlertid hennes evne til å utholde smerte, angst og usikkerhet nesten ubegrenset. Kanskje kunne man si at historien om Virginia Woolf er «det sensitive menneskets tragedie». Som forfatter snudde hun det til å bli det sensitive menneskets triumf.»

Det er ikke bare fra forordet og etterordet jeg får lyst til å sitere fra; jeg får lyst til å være en skikkelig sitat-kjerring eller sladder-kjerring som Virginia Woolf var når hun hadde sine gode perioder. Hun elsket konversasjon og latter, og hun elsket sladder. Ofte og ikke helt uten grunn ble hun beskyldt for å være en ondsinnet sladderkjerring.

«Virginia kunne være et strålende vittig og humørfylt midtpunkt i selskapslivet - full av overraskelser, av fantasi, av rammende ondsinnetheter og uforutsigbare spørsmål. Mange mennesker kom i selskap for å se og høre Virginia «opptre», nærmest som en skuespiller eller sirkusartist. Ryktene spredte seg fort om når hun var «i form» - det betydde muligheten for å oppleve «a good Virginianism». Forfatteren Christopher Isherwood har laget en kortversjon: «Vi drakk te. Virginia strålte av glitrende livlighet og var et oppkomme av sladder og elegant malise. Det gjorde henne til Londons beste vertinne. Vi satt trollbundet - vi glemte våre avtaler og våre kjærester, vi satt der time etter time - helt til vi fikk vennlige hint om å forlate huset.» Leonard var tildelt den utakknemlige rollen som «den gjerrige impresario» som forsøkte å begrense stjerneartistens opptredener, og det var ikke alle som opplevde hans hint som vennlige.»

Men så var det de dårlige periodene som var langvarige. Sykdommen som gjorde at hun til slutt valgte å avslutte livet. Biografien tar for seg livet til Virginia Woolf fra hun ble født til hun døde, og hennes forfatterskap. Virginia manglet ingenting materielt, men det hjelper lite når helsa sviktet henne. Leonard var ikke Virginias store kjærlighet; de hadde et platonisk ekteskap, men han ble etterhvert en viktig støtte for henne.

«Det var kjærligheten til litteraturen som var Virginia Woolfs største kjærlighet. Det var ingen eller intet hun elsket høyere og med større frydefull sensualitet og evne til nærhet. I disse årene fikk hun også en mannlig medsammensvoren i sitt estetiske univers og i sitt modernistiske, «feminine» prosjekt-Marcel Proust. Fra 1922 og framover leste hun Marcel Proust, og det er ikke rart at franskmannen Proust med sin feminine sanselighet og livs følelse tiltalte og inspirerte henne langt mer enn den maskuline James Joyce. Hun skrev i dagboken: «Å, om jeg kunne skrive som Proust! Akkurat i dette øyeblikk er den forunderlige, vibrerende følelsen av fylde og intensitet han gir meg - det er noe sanselig i det - så sterk at jeg er sikker på at jeg kan skrive slik. Jeg griper pennen, og så kan jeg ikke skrive sånn. Ingen stimulerer gleden ved språket som Proust: Det blir en besettelse.»

Virginia bestemt seg tidlig for at det var forfatter hun ville bli:

«Vanessa skulle bli kunstner og Virginia forfatter. I disse ulykkelige ungdomsårene gikk de lange turer sammen og snakket om kunst og litteratur og sine dristige framtidsplaner. Hjemme holdt de til på glassverandaen ut mot hagen: Vanessa malte mens Virginia leste høyt. Søstrene hadde alltid hatt et nært forhold, og følelsen av fangenskap under en despot skapte et dypt fellesskap som varte livet ut. Nåtiden var forferdelig, men når man er ung, ligger hele den store, spennende framtiden foran en som trøst og mulighet. I 1899, da Virginia var blitt sytten år, begynner dagboken igjen. Nå er det en forfatter som over seg. Hun skriver for et publikum. Hun arbeider målbevisst med å øve opp sin observasjonsevne, hun skriver naturskildringer for å utvikle og nyansere språket. Det er få forfattere som så flittig, så tidlig og så målbevisst ambisiøst har forstått at det å skrive er en kunst man må lære seg: øve, øve, jevnt og trutt. Virginia lærte seg å legge merke til og beskrive detaljer, å «være i øyeblikket» - en kunst hun senere som forfatter behersket virtuost.»

Despoten var faren som Virginia hadde et hat-kjærlighetsforhold til, og hun var helt klart farens favorittbarn. Barna så ikke mye til moren; moren var ofte borte for å pleie syke slektninger og lot de små barna være sammen med barnepikene helt fra de var et halvt år gamle. Victoria vokste opp i et hjem av bøker, gammel sorg og uuttalte konflikter.

«Det var ikke så mye avstanden mellom menneskene i det store huset som var problemet. Det var tettheten og nærheten - på godt og vondt, selv om moren stadig forsvant ut på sine veldedighetstokter. På det meste bodde det sytten, atten mennesker i barndomshjemmet som delte ett baderom og tre toaletter. Virginia Woolfs store behov for å være alene og for uavhengighet av andre mennesker, stammer nok for en stor del fra disse barndomsårene. Det var ikke mange muligheter for privatliv i det store, mørke huset. Virginia benyttet seg imidlertid flittig av den muligheten som sto til disposisjon: Hun tok sin tilflukt i bøkene.
Bøkene ble for Virginia et fristed, et sted å puste, drømme, være seg selv. Hun har beskrevet hvordan det i barndomshjemmet var umulig å distansere seg fra «disse instinktene, all denne hengivenhet, lidenskap og tilknytning som bandt meg til andre mennesker fra første stund». Virginia ble ofte i sitt voksne liv, forsåvidt med rette, beskyldt for at hun ikke viste noen genuin interesse for eller innlevelsesevne i andre. «Min lille båt dupper ustadig på de krappe og gyngende bølgene. Det fins ikke (det må jeg notere) noe universalmiddel mot sjokket ved et møte,» skriver hun i The Waves. Virginia Woolf hadde en dyp frykt for å bli invadert og visste lite om hvordan man setter naturlige grenser i samliv og samvær med andre mennesker. Hun skaffet seg etter hvert et universalmiddel mot det sjokket møtet med andre mennesker innebærer: Hun distanserte seg og lukket seg inne i sitt eget selv. Det var ingen god løsning, men den ga den beskyttelse hun må ha følt hun trengte.»

Hvor mye barndommen hadde å si for de psykiske problemene hun etterhvert fikk, og som til slutt gjorde at hun ikke ville leve lenger, er ikke enkelt å svare på selv om det er skrevet mye om tema:

«Det varte imidlertid ikke mange år etter Virginia Woolfs død før de første dypdykkene i hennes psyke startet. Hennes barndom og ungdomstid har siden nærmest vært for en slagmark å regne. Front står mot front, anklagene farer som prosjektiler mellom leirene om manglende innsikt og feilaktige teorier. Den psykoanalytiske skolen står fremdeles sterkt – selv de mer rigide, ortodokse teorier holder stand.»

Det var noen smakebiter fra biografien skrevet av Bjørg Vindsetmo. Jeg har ingen problemer med å anbefale biografien til de som ønsker å bli bedre kjent med Virginia Woolfs liv og forfatterskap. Bøker som ligger ulest i bokhyllen er romanen Til fyret, og Et eget rom med et innledende essay av Janneken Øverland.

Bøker jeg tidligere har lest har jeg skrevet om i innleggene:
Virginia Woolf: Mrs. Dalloway

Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen min