Det er det året Anne går frå å vera seks til sju, året går frå sommar til vinter og så til sommar igjen, og ho går frå å vera sommarindianer til vinterindianer, og så til å vera åleine-indianer. Det er forteljinga om eit år.

Boka er stramt komponert. Formen får det til å virka som eit knippe med minner frå eit år som forandra alt. Romanen inneheld mykje sekstitalsnostalgi, men under det heile lurar eit mørkre. Eit ubehag bryt i dei idylliske og ordinære familieskildringane. Me veit at noko skal skje, men me veit ikkje heilt kva. Anne er til tider lite overbevisande som seksåring, nokre av skildringane er for vaksne, men det gjer i og for seg ingenting. Interessant bok, forfattaren har gjort ein del litterære grep som eg trur at ein anten elskar eller hatar. Les, og sjå sjølv!

"Ulykken er noe stort sort. Noe som gjør alt til før og etter uansett hvor mye som fortsetter. Den skjærer gjennom alt jeg kjenner, selv om mesteparten av det jeg kjenner finnes der etterpå, bare ikke broren min, slik jeg kjenner ham, ved siden av meg." Vinterindianere

En bok om en tragisk død må, utover å få oss til å gi oss innblikk i bortgangen feier over karakterene i historien, også ha noe ekstra i bakhånd. Den må gå lengre enn å konstatere, servere oss noe mer enn karakterer som er triste dag inn og dag ut og –hvis mulig- bruke tragedien til å så konflikt mellom karakterene.

Anne Gjeitangers «Vinterindianere» gjør ikke dette. Den første halvdelen er preget av nostalgi og tar oss med tilbake til 1960-tallet da hyttekulturen var ved å feste seg. Denne delen er både fin og var. Men så snart tragedien blir et faktum, blir boka mer opptatt av å dyrke en sorg som aldri får noen dramatiske følger. Og da blir det hele kjedeligere enn det allerede var.

Handlingen, det lille som er av det, kretser primært rundt hytteturene hovedpersonen og hennes Bærumsfamilie drar på gjennom årene til Nord-Norge. Det hele er idyllisk i starten. Familien er liten og sammensveiset, omgivelsene de bor i er som tatt ut av et brosjyrebilde og søskenkonflikten mellom Anne og lillebroren innimellom lekene, er gjenkjennelige og kommer i stand på en naturlig måte.

Så blir Annes bror kjørt ned og drept. Det er da bokas problemer tyter ut av skapet. For det første arresterer boka alt er av normal reaksjon på en slik hendelse ved å beskrive bedøve følelsesregisteret til karakterene.

Jeg har sett dette i så mange romaner i Norge at jeg ikke kan la være å stusse over det. Hva kommer det av at så mange norske bøker om noen som dør er nesten kjemisk renset for mennesker som reagerer på dødsfall med følelsesutbrudd? Er det fordi slikt ses på som unorsk, eller er det noe annet?

Hvis jeg må gjette vil jeg nok si at det skyldes at karakterer med store følelser, forbindes med kiosk-litteratur, eller populærlitteratur, og noen forfattere vil heller selge et par hundre eller tusen eksemplarer enn å bli assosiert med mennesker som faktisk oppfører seg som mennesker.

Da velger de heller å skrive om karakterer som, flere tiår etter en bortgang, fortsatt ruger på det som hendte da. Som dyrker dødsfallet og analyserer det fra alle unødvendige bauger og kanter.

«Vinterindianere» er en kjedelig og intetsigende liten bok.

Styr unna.