Omtale fra forlaget
Omtalt i Dag og Tid av Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitenskap.
Denne boka representerer ein hybrid teksttype vi burde sett langt oftare i Noreg: ei veksling mellom eller blanding av refleksjonsessay, pamflett, reportasje, intervju, skildring, forteljing. Skrivemåten gjev perspektiveringar. Vi vert kjende med måten skrivaren grublar, arbeider og diskuterer med folk og seg sjølv på. Dette er på mange måtar førebiletleg for det fagplanane seier at skuleelevar skal lære seg å meistre i tale og skrift: Ein balanse mellom patos - kjensler - og logos - sakleg orden - som fremjer etos - opplevinga av truverde. Alle som kjenner seg vaksne nok til den slags, vil ha glede av å opne denne boka.
Det er en voksende oppfatning i Vesten om at venstresiden har gått seg vill når det gjelder noen av dens viktigste tradisjonelle fanesaker. Dens forhold til kvinnekamp, ytringsfrihet, religion og homogenitet har støtt på utfordringer i forbindelse med kulturblandingen som er vokst frem over de siste tiårene. Der den tidligere var kjernen i vestlig religionskritikk fremstår den nå som blasfemiens største kritiker. Der den tidligere har stått last og brast sammen med kvinner mot tradisjonelle kjønnsmønstre og konservativt tankegods, bortforklarer den nå det samme av hensyn til en toleranse på villspor. Der den tidligere sloss med nebb og klør for å utvide ytringsrommet, fremstår den nå som tannløs overfor krav om innskrenkinger.
Tilbake står mange frustrerte mennesker som tidligere har identifisert seg med denne siden av politikken, sammen med et voksende antall frustrerte minoritetskvinner og frafalne muslimer som er kritiske til sin tidligere religion. Disse som burde være venstresidens naturlige medsammensvorne. Hva skjedde?
Dette er ikke en bok for akademikeren eller bokanmelderen. Det er en kranglete, påståelig, ubalansert samling argumenter som speiler forfatterens frustrasjon.
Forlag Kolofon
Utgivelsesår 2017
Format Heftet
ISBN13 9788230016275
EAN 9788230016275
Omtalt sted Norge
Språk Bokmål
Sider 257
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Sympatisk og velmenende, men:
Dette er gjort bedre før av blant andre Paul Berman, Nick Cohen, Jens-Martin Eriksen & Frederik Stjernfelt, Kenan Malik og Flemming Rose.
Boka virker som hastverksarbeid uten en redaktør som sikrer kvalitet. Dårlig norsk med altfor mange anglisismer, feilstavede navn og manglende research (Caroline Fourest var journalist, ikke tegner i Charlie Hebdo).
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFlosklene om ytringsfrihet som vår mest grunnleggende, vår viktigste og vår første frihet formelig renner som en foss ut av de beste hjernene vi har innen filosofi, samfunnsvitenskap, litteratur og historie. Den er grunnpilaren som alle andre friheter hviler på. Uten den, ingen annen frihet. Det er den første som forsvinner når et samfunn går fra demokrati til teokrati eller diktatur. Den er det første som angripes av maktsyke menn(esker) som vil styre alt. Det er derfor ikke en frihet vi skal ta lett på.
Ett speciellt frapperande exempel på blindhet är att vänstern inte tycks komma ihåg vad många historiker sedan länge har betonat: att känslan av att tillhöra ett samhälle och en nation inte uppstår av sig själv.
Tillit er det viktigste her. Norge er i verdenstoppen når det gjelder generalisert tillit i samfunnet.
Som sagt tidligere er jeg blitt sjokkert over hvor enkelt det er for mange i den politiske fløyen jeg alltid har identifisert meg med, å bruke negative personkarakteristikker på folk med andre meninger. Jeg har kranglet med høyresiden i mange år, også om meget brennbare saker. Jeg har hatt ytre høyre etter meg med drapstrusler, og de mest rabiate pro-israelske miljøene i Norge har kalt meg jødehater med stor entusiasme. Men jeg har aldri sett maken til den behandlingen deler av venstresiden nå gir helt normale mennesker som er uenige med dem. Hvilket egentlig er rart, ettersom venstresiden jo skal peke seg ut med sin empati og sin toleranse.
Deeyah Khan sier at under produksjonen av sin film Islams Nonbelievers fant hun "an underground resistance movement" i skyggene i Storbritannia av folk som sloss mot konservative og bakstreverske krefter. Denne bevegelsen er uten tvil venstresidens mest naturlige samarbeidspartner fremover. Og den vokser. Det er godt mulig at Maryam Namazie har rett når hun sier at det ligger en usynlig tsunami av ateister og venter på å bryte demningen, både i den muslimske verden og blant muslimer i Europa. Og om venstresiden skal følge sine historiske prinsipper, så skal den stå med åpne armer og Øverlands tale i baklomma og vente på å få svømme i denne tsunamien.