Vegar og villstig, en samling korte fortellinger av Olav Duun. Duun, som er så god med store livs- og slektsskildringer. Min erfaring med Duun før dette var Ragnhild-trilogien, Juvikfolke og Menneske og maktene, og det var naturlig å tenke: Visst, Vegar og villstig er respektert i litteraturhistoria, men mannen kan umulig lykkes like godt i dette formatet som i romanene sine?

Vel, dette er jo noe annet enn romanene: Færre karakterer, mindre storslagne handlinger over kortere tidsrom. Et mindretall av fortellingene virker oppkonstruerte og allegoriske og har en litt kunstig handling (dette gjelder helst de siste fire fortellingene, etter min mening). Men la nå det være godt, for et viktigere poeng er at mange av fortellingene er knallsterke, og ikke står noe tilbake for det Duun har skrevet i større format.

Det er medrivende karakterer og skjebner, det er handlinger som får deg til å tenke over psykologien og moralen i det du har lest, og det er Duuns umiskjennelige språk- og fortellerkunst. Det er så lett og muntlig fortalt - det føles riktigere å bruke "fortalt" enn "skrevet" her - selv i de alvorstunge partiene, at en blir sittende å lese høyt for seg selv og kose seg med ordene, setningene, tonen, humoren, varmen, ... og så kulden. For det er jo sånn med Duun, vi kan få lykka en kort stund, men bringes alltid tilbake til landejorda. På noen få sider blir vi kjent med karakterer og satt inn i handlinger som fortsetter å kverne rundt i hodet etter endt lesing.

Hvis du har lurt på om du skal lese denne, men fortsatt sitter på gjerdet: Kom deg ned fra gjerdet og inn i noe av den flotteste fortellerkunsten vi har i...Norge? Norden? Verden?

PS. Jeg leste Grethe Fatima Syéds bok om Duun for noen år siden. Den bruker mange av fortellingene i Vegar og villstig, og kan helt klart anbefales å leses sammen med V&S, hvis en vil ha noen lærde perspektiver på forfatterskapet og fortellingene med på kjøpet.