Skriket til Viirila skilte seg ut fra de andres, for han hadde sitt eget krigsrop. I sin tid hadde Kariluoto fortalt at katolikkene i Trettiårskrigen hadde vært "Jesus Maria", og Viirila hadde bearbeidet det og gitt det en form som passet bedre til hans sinnelag. Det alimmelige brølet ble rett som det var overdøvet av hans forferdelige og umenneskelige skrik: Jesus Perkele!

-Å, de lusa dine er vel ikke noe å snakke om , sa Rahikainen foraktelig. Jeg har hatt ei i tjor ved navelen i flere uker. Oskar heter'n. Og jeg juger ikke når jeg sier at han er en halv centimeter lang, og har frihetskorset på ryggen.

Ja, de hadde tapt. Fått sin straff. For hva? Det spørsmålet ville det sikkert komme mange slags svar på. Men en positiv side var det ved saken. Ved å gi dem pryl, hadde skjebnen befridd dem for alt ansvar. Hva ville en seier betydd? Ansvar. Ansvar for gjerninger som en gang ville kreve sin godtgjørelse. For så lenge menneskehetens historie fortsetter sitt løp, vil den ene hending være opphav til den neste. Og i opphavet bor ansvaret. Den som råder over årsaken, må svare for følgene. Og kanskje var det en lykke for disse utmattede karene at de og deres etterkommere ikke behøvde svare for følgene. De hadde alt sonet sin synd på sitt eget ryggskinn. Et eneste lite håp næret de ennå: å klare seg gjennom disse siste minuttene med det stakkars livet i behold.

-Ja, de sosialistiske rådsrepublikkers forbund vant, men vesle, seige Finnland kom inn som en god nummer to.