Forlagene kvier seg for å gi ut bøker med nyskrevne barnedikt fordi de mener de ikke selger. Her har de konkrete salgstall å vise til, og selv Ingvild Rishøis gode og prisbelønte Pling i bollen solgte nesten ikke i det hele tatt. Det er ikke å unngå å legge merke til at når et av de større forlagene allikevel bestemmer seg for å gi ut dikt for barn, så skal de gjerne være skrevet av en allerede kjent person. Om ikke dikt selger, så selger iallfall navnet til kjendisen litt. Jeg åpnet Tubaluba uten fordommer; Pernille Sørensen er en kul dame, hun har erfaring med barn og jeg kunne godt tenke med at hun også skrev kule dikt. Og forlaget hadde vel gitt rikelig konsulentbistand om det var nødvendig? Dessverre ble jeg skuffet. Boka inneholder 20 dikt myntet på ganske små barn; her lekes det i sandkassa og handlingen foregår i barnehagen. Diktene er lange med mange vers (og lange verselinjer), de er mer som små historier heller enn morsomme dikt å lære utenat, men så er de fine å lese høyt. Problemet er at mange av diktene skjemmes av nødrim og dårlige rim, for eksempel smør (sb., kort vokal) / mør (lang vokal), syndrom / eget rom og confit / brokkolibit (og hvilket barn (siden det er et barn som har stemmen i diktet ville forøvrig brukt ordet confit?). Og videre halter rytmen flere steder. Om noen hadde tatt seg bryet med å sette melodi til diktene, hadde dette vært lett å oppdage og kunne vært fikset. Tematisk er det også litt problematisk at disse diktene som er skrevet for små barn nok også til dels vil gå over hodet på barna da de er skrevet fra den voksnes perspektiv. Pinnediktet er et eksempel her, det er de voksnes problemer med barns merksonodige samleiver det dreier seg om. Hvor mye bedre gjør da ikke Jakob Martin Strid det i den herlige Mustafas kiosk, et absurd univers, men hvor alt gir fullstendig mening for barn. Tubaluba er en helt ufarlig bok og kjøpe og lese (illustrasjonene er også helt ufarlige), men en barnediktbok å anbefale på det varmeste er det ikke.