Omtale fra forlaget
Trætte Mænd er den eneste romanen Arne Garborg skrev på bokmål, noe som kanskje har bidratt til bokens neglisjerte rolle i et ellers nynorsk romanlandskap. Boken er også, i tillegg til debuten Ein fritenkjar, den eneste romanen av Garborg der førsteutgaven ikke har kommet i nyutgivelse siden førstegangsutgivelsen i 1891. Vi ønsker med denne utgivelsen å relansere og tilgjengeliggjøre en neglisjert del av Garborgs forfatterskap og norsk litteraturhistorie, nøyaktig 125 år etter lanseringen av førsteutgaven.
Boken er en av Norges første modernistiske romaner og et av våre viktigste bidrag til dekadanse-litteraturen som var en viktig del av nordisk og europeisk 1890-tallslitteratur. På mesterlig vis håndterer Garborg temaer som åndelig forfall og meningstap, seksualitet, kjønnsroller, tungsinn og desperasjon. Romanen er nyskapende også formmessig, der den bryter med realismens og naturalismens linære strukturmønster, og fremstilles som hovedpersonens dagboknotarer.
Eivind Tjønneland har skrevet et omfattende etterord til boken. Tjønneland er professor i nordisk språk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er en av landets fremste litteraturvitere.
Forlag Orkana akademisk
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788281042537
EAN 9788281042537
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 367
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMan skulde gifte sig ung; ellers blir det ikke. Dels blir ens egne betænkeligheder flere og flere, og dels erfarer man for meget - gjennom gifte venner.
" Døden er det eneste som er sikkert , siger man. Ja; men den er ikke at stole på alligevel. Den kommer nok; men den kommer ikke i rette tid. "
Først da er en mand helt fornøiet med sig selv, når han føler sig beundret af en kvinde ".
Noget av det snurrigste som hender, er når to forhenværende svirebrødre og helvedesbrande træffer hinanden igjen efter mange års forløb, og den ene er sin fortid tro, medens den anden er bleven sjelesørger.
Ja, ja; vi er flinke, vi menneskebørn. Vore nødvendigheder og inskrænketheder digter vi om til dyder og er kry af dem. Som vi omgjør vor slægtsopholdelsesdrift til «kjærlighed», således blir den brutale omstændighed, at vi er vanedyr legemlig-åndeligt bundne til et bestemt milieu, omfantasert til en poetisk illusjon som «fædrelandskjærlighed».