...her står jeg altså og skal undervise og veilede dere. Og hva ventes det så av meg at jeg skal lære dere? Skal jeg fortelle at dere om tyve år kommer til å være helt uttørret og åndelig bankerott, at deres naturlige instinkter blir forkrøplet og dere ubarmhjertig blir redusert til dusinmennesker? Skal jeg fortelle dere at alt det man kaller dannelse, kultur og vitenskap bare er en grusom hån så lenge menneskene fortsetter å sloss mot hverandre med gass, jern, krutt og ild i Guds og menneskelighetens navn? Ja, hva skal jeg vel lære dere, dere stakkars små som er de eneste som har holdt dere rene og ufordervede i disse skrekkelige årene? [...] Og her står jeg altså ansikt til ansikt med dere, jeg som er alt annet enn ren og uskyldig, og det jeg nå burde be dere om, er dette: fortsett å være som dere er og la ikke barndommens varme, milde lys bli misbrukt til å tjene som stikkflamme for hatet! På pannen bærer dere fremdeles uskyldighetens stempel - hvordan kan jeg da ha noe ønske om å belære dere? Må jeg ikke bli til et menneske igjen selv før jeg kan gjøre det?

Rahe reiser seg opp og går og går uten noen plan til han langt om lenge stanser foran de sorte korsene som står etter hverandre i lange rekker liksom et kompani, en bataljon, et regiment eller en hel hær.
Og plutselig vet han alt sammen. Her, ved disse korsene, blir alle de store ordene og begrepene til intet liksom bygninger som styrter sammen. Dette og dette alene er krigen som den virkelig er, det er ikke bare noe som fremdeles spøker i hjernen på dem som kom fra det med livet. Her hviler de tapte årene som det ikke ble noe ut av over gravene som en spøkelsesaktig tåke; her roper det livet som aldri ble levd og ikke kan finne ro, opp mot himmelen med en slik kraft at tausheten gir gjenlyd. Her strømmer kraften og viljen til en ungdom som døde før den kunne begynne å leve gjennom natten som en uendelig klage.
Han grøsser der han står. Med ett blir han klar over sin heroiske feiltagelse; den kom som et bunnløst svelg hvor en hel generasjons troskap, tapperhet og liv forsvant og ble til intet.

De oppdragerne som selv mener at de føler med ungdommen, har ingen sans for realiteter. De unge ønsker slett ikke å bli forstått; de vil fortsette å være som de er. En voksen som forsøker å trenge inn på dem, gjør seg bare latterlig, like latterlig som om han gikk med barneklær. Vi kan føle med ungdommen, men ungdommen føler ikke med oss. Og det er det som redder den.