Denne sto på leselista i et av litteraturkursene som tilbys på Coursera, og selv om jeg ikke tok kurset, bestemte jeg meg for å lese – eller høre – denne novellesamlingen. Ray Bradbury var for meg best kjent som mannen bak Fahrenheit 451, som jeg fortsatt har til gode å lese. Og jeg synes definitivt denne novellesamlingen ga mersmak. Novellene i denne samlingen henger alle sammen, men forteller historien til forskjellige personer. Den kan nesten kalles en episoderoman, egentlig. Novellene leses i alle fall best sammen. Her møter vi mennesker som flykter fra vår egen stadig mer ødelagte planet og til Mars, og vi får høre om konfliktene som oppstår mellom kolonistene og urbefolkningen der.

Det er ikke vanskelig å se at boka kan leses som en kommentar på en hel masse ting, og det er heller ikke vanskelig å forstå klassikerstatusen. Et av de tydeligste temaene som dukker opp er kolonisering. Vår historie er full av samfunn som beveger seg til andres territorier og bestemmer seg for å gjøre det til sitt eget. Temaet er veldig lett gjenkjennelig, selv om det foregår på en annen planet. Det er en kommentar på menneskelige tendenser, for dette er ikke unikt til ett samfunn eller en verdensdel. Europeernes kolonisering av den amerikanske verdensdelen, amerikanernes migrasjon vestover, stormakter i Asia (både asiatiske land og kolonister utenfra), europeere i Afrika, britene som sendte kolonister til Australia, vikingenes herjinger… Avhengig av hvor stor skala man velger å se dette på, finner man disse trekkene hvor enn det er mennesker.

Blant de mindre, men ikke mindre viktige, temaene finner vi miljø. Nærmere bestemt hva slags effekt mennesker har på omgivelsene, både direkte (gjennom for eksempel atomkrig) og mer indirekte (overforbruk av ressurser, forurensing osv). Noe annet jeg merker meg at Bradbury fokuserer på er at selv om vi forlater de trygge omgivelsene rent fysisk, bærer vi med oss en nostalgi som gjør at vi aller helst vil forvandle det nye stedet til noe vi selv kjenner. Et nært eksempel på dette er nordmenn på sydenferie, der man pakker både brunost og knekkebrød (og kan finne på å klage over at det er for mange utlendinger der. I utlandet). Flaut – men det preger selvsagt også kolonistene i Bradburys noveller.

Stemningen er mørk, deprimerende og har et hint av determinisme – eller kanskje ikke determinisme, men følelsen av at uansett hva vi gjør og hvor vi gjør det, så kan alt spores tilbake til begynnelsen av menneskets historie. Men i det mørke finnes lyspunktene – håp om en bedre fremtid, og evnen til å alltid mistenke at gresset er grønnere på den andre siden. Tragedien ligger naturligvis i at når vi først kommer dit, tramper vi ned gresset og etterlater oss en ødemark akkurat lik den forrige, før vi jakter på det neste utopi.

Samlingen kan analyseres side opp og side ned, men jeg skal la det være – andre har gjort det bedre før meg. Dessuten vil jeg ikke ødelegge for deg om du ikke har lest den. Det holder med å si at samlingen føles skremmende relevant og nær, selv om den er over et halvt århundre gammel. Et tegn på en velfortjent klassikerstatus, med andre ord. Jeg synes alle novellene var gode, men blant favorittene finnes The Earth Men, The Third Expedition, And The Moon Be Still as Bright og Way in the Middle of the Air. Jeg synes definitivt denne novellesamlingen kan leses av folk uten nevneverdig erfaring eller interesse for science fiction. Den er ikke tung på vitenskaps- og teknologidelen – den er tung på den menneskelige delen. Den kan leses som et fugleperspektiv på vår egen historie. Anbefales varmt.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.