Oversetteren Nils Holmberg skriver i et lite etterord i Bonniers svenske utgave 1956, "Den helige syndaren":

Som med alle Thomas Manns senere verk, kan det passe at oversetteren ymter en reservasjon for vanskeligheten, for ikke å si umuligheten av på tilfredsstillende vis å forsvenske forfatterens overmåte lærde, innholdsrike og dypsindige tekster - som dertil er kledd i en form hvor han har utnyttet sitt eget språks ressurser til den ytterste grense, ja passert grensen.

Originalteksten "Der Erwählte" er skrevet på et meget alderdommelig språk, delvis med middelhøytysk fraseologi og spekket med middelalderfranske ord. En tidstro svensk parafrase skulle kreve rikelig bruk av 1100- til 1200-talls språk, noe som knapt eksisterer skriftlig. Valgte man en stil som lå noen sekler lengre frem i tid, kan det fryktes at leseren måtte finne språket eiendommelig. Oversetteren har dermed nøyd seg med bare å gi stilen et visst alderdommelig anstrøk, i håp om å kunne gi en anelse av den tidsstemningen som Thomas Manns originalverk skjenker.