Intens, velskrevet beretning om starten på Første verdenskrig. Boka har stått i bokhylla mi i mange år, og burde ha vært lest for lengst. Boka kom ut i 1962 men virker likevel svært moderne i tankegangen. Tuchman har ingen vanskeligheter med å kombinere sterke personskildringer med inngående systemkritikk. Krigen 1914-18 må være den siste krigen der konger, fyrster og adelsmenn sto for krigsledelsen i mange land.

En planlagt krig
Historikeren legger likevel større vekt på den detaljerte krigsplanleggingen som Tyskland og Frankrike sto for. Krigsberedskapen i 1914 var så omfattende at det egentlig skulle ingenting til for å starte en krig i fullt format.

Tuchman lærer oss at planlegging kan overdrives. Hærledelsene i Tyskland og Frankrike ignorerte helst ny informasjon om krigens gang hvis den forstyrret detaljerte planer utformet i fredstid. Men manglende planlegging kan være like katastrofal, slik det var for britene som lovte å støtte franskmennene og belgierne, men i praksis bidro med styrker som unnvek strid de første avgjørende ukene.

Dårskap og ønsketenkning
Det er først og fremst politikernes og generalenes stemmer som høres i denne framstillingen. Bare av og til - i motsetning til hos Bevor - glimter Tuchman til med sitater fra vanlige mennesker, enten de er soldater eller sivile, men da gjerne ved omtale av krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen. Hun er ellers ikke nådig i omtalen av dårskap og forstokkethet blant ledende militære. Kong Albert av Belgia er den eneste helten. Nølende kommer hun likevel til at stabukken, general Joffre, hadde mye av æren for at den tyske krigsmaskinen ble stoppet ved Marne rett foran Paris tidlig i september 1914. Men da var også alle planer for en rask avslutning på krigen falt i grus.