Jeg leste boken fordi jeg likte ideen om at babyer trenger / vil ha mer fysisk kontakt. Liedloff beskriver oppdragelseskulturen blant indianerne og setter den så å si opp som et absolutt gyldig postulat. Den vestlige (moderne) moren blir fordømt. Forfatteren nevner eksempler på atferd mellom mor og barn fra det moderne samfunnet. Eksempelvis observerer hun en mor med barnet sitt i Central Park, og denne adferden klistrer hun på alle mødre i den moderne verden. Jeg ble mer og mer irritert over hvordan hun beskriver den vestlige moren som en tvers gjennom dårlig mor og som en som ikke har noen som helst anelse om barneoppdragelse. Etter forfatterens mening sitter indianerne på fasiten.
Forfatteren har vært med indianerne i 2,5 år, og jeg lurer på om hun egentlig "har lov" å postulere slikt? Kan man si noe sånt uten å ha sett på andre eldgamle kulturer (i Afrika, Mongolia, etc.) og deres oppdragelsesmetoder? Kan man si noe sånt hvis man ikke har noen barn selv? (Forfatteren er barnløs.)

Kulturer er forskjellige. Det er ikke rettferdig å betrakte den ene som forkastelig og den andre som perfekt og korrekt.