Etter å ha brukt et par hundre timer på å lese hele denne serien på nytt så er det en del jeg sitter igjen med:

• Robert Jordan traff virkelig innertier på de første par bøkene, de er en ordentlig nostalgitripp for de av oss som vokste opp med klassisk fantasy. De første bøkene er faktisk bedre skrevet enn hva jeg husker.
• Litt for mange av bøkene er rene transportetapper, veldig mye av det jeg husket fra da jeg sist leste serien (for minst 15 år siden) skjedde i de første fire bøkene.
• Flere av hovedpersonene blir etter hvert mer eller mindre parodier av seg selv.
• Serien tar seg voldsomt opp med bok nr 10. Mulig det har sammenheng med at hovedpersoner faktisk går igjennom noe som kan minne om personlig utvikling.
• I Robert Jordan's verden er det umulig for de aller fleste kvinner og menn å snakke med hverandre om problemene sine, selv om de er gift eller har kjent hverandre mesteparten av livet.
• Selvinnsikt er tydeligvis det mest sjeldne Talentet av alle.
• Robert Jordan hadde ikke noe begrep hva kulde gjør med menneskekroppen, eller at hypotermi kan inntreffe selv ved relativt høye temperaturer (barfotløping i snø går ikke i lengden, spesielt ikke om du er vokst opp under ørkensol).
• Folk med rødt hår og tilhørende følsom hud har ingen åpenbare problemer med solbrenthet.
• Brandon Sanderson var riktig valg til å avslutte serien etter Jordans død.

Nå høres kanskje mye av dette noe negativt ut, men sett under ett vil jeg si at serien holder til en god firer, kanskje en svak femmer.
Tidvis veldig bra skrevet, tidvis ganske dårlig, men jevnt over mer enn kompetent nok til å underholde.