Den boka!

Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.

Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.

Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.

Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva den representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.

Bjørn Vatne har skrevet den hittil desidert mest spennende debutromanen i år. Boka lå og dirret på kjøkkenbordet mitt et par dager etter at jeg fikk den i posten, og det betydde ikke annet enn at jeg måtte lese den, nå, lese den før alle de andre bøkene i den lange lesekøen min. Boka var nesten umulig å legge fra seg. Spennende, interessant, ubehagelig, velskrevet, aktuell, trist.

Mitt blogginnlegg

"Slik skal vi velge våre ofre", Bjørn Vatne
Jeg ble først nyskjerrig på denne boka fordi handlinga og miljøbeskrivelsene er lagt til Ålesund, og når den så vant Bokbloggerprisen økte interessen. Tittelen gjorde at jeg trodde det var en krim, noe det ikke er, men jeg fikk en thrillerfølelse når jeg las, for den bygde opp under noen konflikter og dilemmaer nesten hele veien.
Det boka er bra på er språket, stemma; en enslig småbarnsfars blikk på den konsensusprega samtida vår, hvor den store lykken virker å være søken etter å være slim, fit og på hils med alle. Har ikke lest så mange bøker om enslige fedre, så det var ei ny og viktig litterær stemme. Far her strever mye med mye, og tråden er far datterforholdet, og det er ikke helt enkelt når enn samtidig må gjøre sitt beste også på jobb og i storfamilielivet.
Synes boka bygde seg godt opp, med mange flotte anekdoter om samtida, men synes han skulle ha avslutta noen konflikter og spenninger på en langt bedre måte. Der var noen oppbygginger som ikke fikk tak over seg.
Håper forfatteren lykkes bedre neste gang, for dette var nesten veldig bra. Språkføringa, blikket, og temaene var gode, men fullføringa kunne han gjerne ha fullført.

Ein sterk forfattardeby av Bjørn Vatne. Han skildrar brutalt godt korleis det for nokon er å vere mann og småbarnsfar i Noreg anno 2016.

Debutantbloggens omtale: Når normaliteten truer

Bøker jeg leste i løpet av året