Leseverdig beretning om et dystert kapittel i dansk-norsk historie.

På slutten av denne boka blir Thorkild Hansen ganske så poetisk i sin beskrivelse av kolonitidens slutt. Men Slavernes kyst inneholder mye gruoppvekkende om menneskelig fornedredelse, gjerne hentet direkte fra tidsvitner til slavehandelien som var grunnlaget for koloniens økonomi. Samtidig passer forfatteren på å gi leseren pusterom fra sine egne besøk til dagens Ghana for å studere restene etter kolonien som eksisterte i årene 1659-1850. Ironisk nok blir den gamle guvernørfestningen i dag brukt som residens for landets president. Det hjelper jo også at det blant kolonistene fantes enkeltpersoner som arbeidet energisk for å få slutt på både slavehandelen og slaveriet.

Hva så med språket? Forfatteren veksler mellom å kalle lokalbefolkningen for negre, afrikanere og svarte. Greit nok i en bok først utgitt på dansk i 1967. På den annen side synes jeg - med dagens briller - at de mange sammensetningene som negerlandsby og negerdans virker ganske overflødige. Noen hvite landsbyer fantes det jo ikke. Men ellers skriver Thorkild Hansen engasjerende om menneskene - enten de er svarte eller hvite - og forholdene ellers i dette spesielle hjørnet av Danmark-Norge.