(Dette er en anmeldelse av lydbokutgaven, lest av Kerry Shale)

Harlan Coben selger bøker i bøtter og spann, men hvis Six Years på noen som helst måte er representativ for kvaliteten på det han driver med, så skjønner jeg ingen verdens ting. Dette var ikke særlig bra. Kanskje det er meg det er noe galt med.

Jake Fisher mistet altså sin store kjærlighet til en annen mann for seks år siden, og Natalie ba ham love å holde seg unna dem da han så henne for siste gang i bryllupet hennes. Han klarte aldri å glemme henne, men holdt løftet sitt. Helt til han ser dødsannonsen til mannen Natalie giftet seg med på jobb (som college-professor). Nysgjerrigheten hans vil ingen ende ta, og han bestemmer seg for å forsøke å finne ut mer ved å reise i begravelsen. Men… den sørgende enken er ikke Natalie, og hun har vært gift med Todd i godt over seks år. Natalie er sporløst forsvunnet, og jo mer han innser at han ikke vet, jo farligere blir det.

Premisset virket lovende. Litt klissete kanskje, men spennende. Hvordan kunne dette henge sammen? I begynnelsen lot jeg meg fenge, og jeg likte at det fortelles i førsteperson fra Jakes perspektiv, men det tok ikke lang tid før jeg hadde fått nok av både hovedpersonen, handlingen og en avslutning som grenser til noe av det teiteste jeg har vært borti. Det hele serveres i en stadig mer klissete innpakning der hovedpersonen fremstår mer og mer egoistisk og hensynsløs. Hva skjedde med den evige klisjéen om at hvis man elsker noen skal man la dem gå? Fisher vikler seg flere ganger inn i situasjoner der det hensynsfulle og trygge alternativet ville være å la saken ligge. Allikevel fremstår han som villig til å ofre andre – til og med Natalie. Da hjelper det lite at han selv er klar over at han burde stoppe.

Jake Fisher føles ikke som noen akademiker. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare akkurat det, for «akademiker» kan jo være så mangt. Men det er et eller annet med hele fortellingen som gjør at jeg ikke tror på Fisher i den rollen han har fått. Er det at han er skjørtejeger og spiller videospill? Nei, det trenger det ikke, for det finnes da akademikere som gjør sånn. Kan det være at han fremstår som at han kun har overflatekunnskap om faget sitt, og tror at namedropping av noen kjente navn innen faget er alt som skal til for å overbevise leseren? Ja, muligens. Kan det være at han liksom skal være den yngste college-professoren, men ikke fremstår som hverken spesielt hardtarbeidende eller lidenskapelig opptatt av faget sitt? Ja, i grunn. Mest av alt er det kombinasjonen av alle disse tingene som gjør at Jake Fisher like gjerne kunne jobbet som nesten hva som helst annet – at han bare har blitt plassert et sted som høres bra ut.

Men for all del, dette er en thriller, så det skal jeg kanskje tilgi. Jobben hans er ikke så viktig. Da er det verre med at fyren er en fysisk ustoppelig kjempe som for eksempel klarer å stupe ut gjennom et vindu (som knuses i prosessen) etter å ha blitt slått bevisstløs med balltre og truet med våpen, for så å løpe rundt i skogen. Eller som klarer å banke opp og rømme fra to bevæpnede gærninger ved å kaste seg ut av bilen i høy fart, rulle ned bakken og bli bevisstløs, deretter en kjapp tur innom sykehuset og rett ut igjen for å fortsette jakten sin. Det stopper seg bare de gangene det passer sånn i handlingen. Jeg blir litt lei, jeg. Må det være sånn i thrillere?

Nådestøtet kommer dog med innleseren. Han har en svært lei tendens til å få hele persongalleriet (med unntak av Fisher) til å høres ut som skurker fra Scooby Doo. Jeg har hørt mye rart når det gjelder varianter av innlesing, men dette tar kaka. Han ødelegger fullstendig stemningen, enten det skal være trist, spennende eller seriøst. Først var det ufrivillig komisk, så ble det tragisk, så ble jeg irritert. INGEN snakker sånn. Med mindre de er tegnefilmfigurer. Alle unge menn ble lest på den stereotypiske stoner-dude-måten, nesten alle damer ble lest med stemmen i fistel, og øvrige karakterer er nasale. Jeg kan garantere her og nå at jeg aldri noen sinne med vilje vil sette på en lydbok lest av Kerry Shale igjen. Med mindre det er en barnebok som skal være sånn. I en actionfylt thriller funker det i alle fall ikke.

Og da blir det store spørsmålet: hvor mye skade gjorde denne innleseren for meg? Var det hans skyld at denne boka gikk fra å være middelmådig men helt ok – til teit, usannsynlig og en god grunn til ikke å lese Coben igjen? Hvem vet…

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.