Omtale fra forlaget
Siamesisk: Romanen kan betegnes som et dystert kammerspill. En gammel mann sitter i en gyngestol på badet i sitt barndomshjem og tygger tyggegummi. Han er blind, og blir pleiet av sin kone. Selvbeherskelse: Romanen er en burlesk komedie og en mørk tragedie om Andreas Feldt, en middelaldrende mann, som etter et skjebnesvangert møte med sin datter har en blind flekk i hukommelsen. Han har kanskje noe i livet sitt han ikke vil eller er i stand til å huske. Sauermugg: Romanen er skrevet som en frittflytende tankestrøm der fortid, nåtid og ville spekulasjoner blandes sammen i en energisk og uforutsigbar tekst. Tankesprangende er mange og drastiske. Intense refleksjoner avløses av smertelige barndomsminner. Scener fra et ekteskap veksler mellom det opprivende og det absurd komiske, fortalt med hat i det ene øyeblikket, med fortvilelse og selvbebreidelse i det neste.
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788202201159
EAN 9788202201159
Serier Cappelens utvalgte billigbøker S-trilogien (1)
Språk Bokmål
Sider 504
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg er ingen tenker, men jeg tenker hele tiden, det er det eneste jeg ikke klarer å la være. Det tar aldri slutt.
Herregud, det er jo dét litteratur handler om. Gleden og befrielsen over å bli konfrontert med en usensurert utgave av andre menneskers indre liv, selv om den konfrontasjonen kan være ubehagelig. I møte med de store bøkene, samme hvor dystre og negative de er, opplever man en euforisk glede over å lese dem. Det er litteraturens store mysterium, nemlig at det kan skape så mye glede å fordype seg i så mye elendighet. (En uttalelse han kom med i Aftenposten på søndag. Veldig treffende synes jeg.)
Ingenting blir borte, det bare hoper seg opp. Selv jeg, som ikke ser en dritt, sitter her med hodet fullt av tåpelige bilder...
Skallen er et sted for ettertanke, men også for en hel rekke plager. Det er en mørk hule full av ord, det rene helvete. Resten er det så som så med, jeg er som Diogenes som levde i en tønne, denne kroppen er min tønne, den er passe lang og passe romslig, den har funnet en behagelig stilling å sitte i, der sitter den. Det er såvidt det er liv i den, det er det jeg trenger for å komme meg igjennom dagene. Litt hjertebank, litt åndedrett, det er i mer som skal til. . .
Noen ganger får jeg følelsen av at hjernen også har en hjerne... Det kan umulig være jeg alene som gir meg selv alle disse beskjedene, disse tåpelige oppdragene, disse idiotiske inntrykk og fornemmelser, det kan ikke stamme fra meg alt sammen, hvordan kunne det? hva har de med meg å gjøre, disse evindelige grubleriene? hvem er det jeg tror jeg er?