Hver gang jeg leser en novellesamling er min konklusjon at det må jeg gjøre mer av. Men det er altfor sjelden og tilfeldig at jeg leser noveller

Kristin Vego var en ukjent forfatter for meg før jeg leste en anmeldelse av romanen Sent på dagen som er utgitt i 2024. Jeg står på vent på biblioteket for å få lest romanen. I samme anmeldelse er det vist til boken hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for i 2021, en novellesamling: Se en siste gang på alt vakkert. Anmelder skriver at novellesamlingen er usedvanlig stilsikker. Heldigvis står ikke novellene i stil med det intetsigende og kjedelige bokomslaget.

Novellesamlingen ble en god leseopplevelse. Se en siste gang på alt vakkert inneholder ni noveller og er på 131 sider. Jeg skal gi en smakebit av den første novellen Vinter. Og det er det noveller er, kun en smakebit. Eller som en teaser er for en film Noen ganger er novellen så god og så godt skrevet at jeg skulle ønske at det var begynnelsen på en roman.

Den ytre rammen er to venner som møtes igjen på landsbygda i vakre Yorkshire. Det er Marie som forteller:

«Hannah ble redningen min. Da det hele kollapset i København, hadde jeg ikke lenger noen grunn til å bli værende der. Jeg skrev til henne som jeg ikke hadde sett siden vi var 19. Det er et særlig bånd, tenkte jeg, mellom kvinner som har bodd på rom sammen som tenåringer. Det viste seg at Hannah nettopp hadde leid ut leiligheten sin i London fordi hun skulle passe huset til tanten i Yorkshire i et par måneder, mens Aunt Kathy var ute og reiste. Hun skrev til meg at hun bodde alene med en skotsk terrier, midt ute i ingenting, og at det bare var å komme.
Da Hannah hentet meg på stasjonen, kunne jeg med det samme se at hun hadde forandret seg, og ikke bare fordi vi var blitt eldre. Jeg hadde reist med fly til London og videre med toget til York. Fra York reiste jeg med buss i halvannen time til Helmsley, og der sto Hannah, i tykke stripete strømpebukser og skjørt, en svær frakk som hang over skuldrene som en kappe, og rød lue.
— Lenge siden, sa hun og la armene om meg. Hun luktet frisk luft og Hannah. Hannah som jeg var venninne med en gang for en evighet siden, Hannah som alltid litt for ivrig prøvde å passe inn. Jeg hadde ikke savnet henne, hadde knapt nok tenkt på henne før jeg plutselig fikk behov for å reise bort.
— Det er godt å se deg, sa jeg.»

Det satte tankene mine i sving med spørsmål som: Hva tenker Hannah om besøket? Og hva tenker Hannah om den tiden de var venner i studietiden. Mer fra Marie:

«Da jeg kom med kofferten for to uker siden, ønsket jeg at alt skulle være som i gamle dager. Hun den valpete, litt klønete jenta, jeg den rolige, tilbaketrukne. En tid der tilværelsen var preget av livets små dramaer, ikke noe alvorlig. Panikken over uren hud, et forsvunnet glattejern. Den gangen hun slukte tungepiercingen, en liten sølvkule, i spisesalen: Satan, sa hun, den var dyr. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor mye Han nah hadde forandret seg på disse åtte årene. Hun hadde funnet Jesus, det var hennes egne ord.
— Jeg har for eksempel bestemt meg for at jeg ikke skal ha sex før jeg gifter meg, sa hun og la en brikke til kanonrøret på skipet. Noe ved måten hun sa det på, med hodet lett på skrå, nesten kokett, gjorde meg forarget.
— Men du er ikke jomfru, sa jeg.
Hannah så såret på meg.»
— Det er ikke poenget, sa hun.»

Hannah er på vei inn i noe nytt. Det kan virke som om også Maria er på vei inn i noe nytt og bedre:

«Lave steinmurer deler opp terrenget, her og der har murene trappestiger, et menneske kan klatre over, men ikke et dyr. Jeg finner den lille broen som fører over bekken. Sauene står i en klynge for å holde på varmen. I morgen skal jeg gjøre huset rent mens Hannah er på jobb, jeg skal tømme peisen for aske. Maten skal stå klar på bordet når hun kommer hjem. Noe pusler tett på føttene mine, en mus piler av sted inn i mørket.
Om sommeren, har Hannah fortalt, er det lilla lyng på heden nord for byen. Hun har allerede invitert meg til å komme tilbake i juni, når Aunt Kathy også er her, da skal vi gå turer i nasjonalparken North York Moors. Jeg synes jeg kan høre Hannahs stemme kalle på meg, båret gjennom den kalde luften, men det kan også være et ravneskrik eller noe annet, lyder nede fra landsbyen eller fra den frosne jorden som gir etter.»

Jeg gleder meg til å lese romanen Sent på dagen

Bøker lest