"Krigen. Umerkelig kom den nærmere for hver dag, vokste usynlig opp gjennom tausheten i Karabán. Folk stimlet sammen i den lille ortodokse kirken, i katolikkenes forsamlingslokale i Kommunehuset og i moskéen på torget. Som om Gud plutselig var kommet til landsbyen og var overalt. De mumlende bønnene lød som besvergelser. Salmesangen skar gjennom angsten som triumferende rop. Numne av velsignelse og klingende bjeller gikk folk hjem i flokker. Gatene ble liggende øde, vinduene truende mørke. Vinden slo ned fra fjellene og trommet løs på bølgeblikktakene." Sandor

Jeg forestiller meg at Mathis Mathisens tok flere runder med seg selv før han satte seg ned på begynnelsen av 1990-tallet og skrev «Sandor». Men kanskje kom forslaget fra forlaget. Kanskje ble han spurt om han ikke kunne produsere en kort bok som gjorde de pågående grusomhetene på Balkan enklere å forstå. Uansett, resultatet ble en bok på ca. 76 sider som er mer tankevekkende, øm, intelligent og litt magisk enn den hadde noen rett til.

Historien foregår i Bosnia, på den lille landsbyen Karabán. Der bor femten år gamle Sandor med familien; faren- en kommunist som fikk den ene foten sprengt av da han som tenåring kjempet mot tyskerne, sigøynermoren og storesøsteren Maritza.

Karabán representerer i starten av historien Jugoslavia på sitt beste; ortodokse serbere, katolske kroater og bosniske muslimer lever sammen, ler sammen, pleier hverandre, oppdrar og utdanner hverandres barn. Men jo nærmere krigen kommer, jo mer blir de forskjellige etniske skillelinjene tydeliggjort.

Nesten over natten er kroater opptatt av å fremheve sin kroatiskhet. Serbere blir opptatt av å forsvare det den serbisk-dominerte sentralregjering sier og gjøre. Og muslimene som sjeldent eller aldri før har vært opptatt av å markere sin religiøsitet, kler seg nå annerledes og går oftere på moskeen.

Men det er ikke før våpnene dukker opp, etterfulgt av ukjente uniformerte menn, at livet raskt blir dårlig. Skillelinjene mellom de etniske gruppene øker konfliktnivået. Det fører til at naboer blir usikre på naboer. Og usikkerheten skaper frykt, som i sin tur får en del av landsbybeboerne til å flykte.

Så blir det verre: Skolen overtas av desperate og traumatiserte flyktninger fra områdene rundt landsbyen. Generøsiteten flyktningene ble møtt med synker med ressursenes minking.

Og til slutt skjer det uunngåelige, det verste: Stephan, en av landsbyens kroater, blir skutt i hodet. Dr Ibrahim, legen som har pleiet alt og alle, blir funnet i den lokale elven. Død.

For Sandors del blir det verre enn verst når han blir skilt fra familien. Mens familien lykkes med å flykte ut av konfliktnettet som raskere og raskere snører seg om Karabán og Bosnia, blir femtenåringen tvunget til å navigere seg gjennom et minefelt av et konfliktområde hvor alle og enhver tolker alt fra hudfarge, religion og politikk, til holdninger og preferanser for å avgjøre om man er en absolutt alliert eller bitter fiende som fortjener å dø.

Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger til «Sandor». Jeg trodde ikke at en barne-og-ungdomsbok, skrevet av en utenforstående i 1993, altså tidlig i konflikten, ville være noe annet en lettvekter om en kompleks konflikt. «Sandor» er ikke en sjokkerende vektig bok, men den er langt mer øm, klok, sammensatt og velskrevet enn den hadde noen rett til.

Så hvis du har lyst til å lese en intelligent og kort bok om konflikten i Balkan, anbefales denne varmt.

En gledelig overraskelse.