Samfundets støtter. 6/92
En novelle med en fortettet og mesterlig oppbygget intrige. Spennende og klar, temaet settes frem presist og virkelighetsnært: Sannheten er verd personlige ofre.
Konsul Bernick er en mektig mann i en liten Norsk kystby. Hans liv bygger på en løgn fra fortiden. Hans svoger Johan Tønnesen har påtatt seg skylden for å ha hatt et forhold til en nå død skuespillerinne, og rømte så fra byen. I tillegg har konsulen satt ut et rykte om at svogeren også ranet kassen i hans firma. Dette berget konsulen, han giftet seg til penger, bygget opp firmaet, og står nå i ferd med å legge jernbane til byen. Så kommer imidlertid Johan tilbake, sammen med Konsulens kjæreste før han giftet seg. Det tilspisser seg til at løgnen skal avsløres, men konsulen prøver å manøvrere det til at Johan reiser ut på en båt fra konsulens verft som ikke er sjøklar. Isteden er det konsulens egen sønn som drar ut med den farlige båten.
Fru Bernick stopper imidlertid båten sammen med skipsbygger Aune, og konsulen avslører sannheten foran et folketog til hans ære. Aksjene i jernbaneselskapet legges ut for salg, istedenfor å innbringe store summer på hendene til fire av samfundets støtter.
Gengangere 6/92
Bokens tema er våre falske idealer som forfølger oss inntil vi tar et oppgjør med dem. Så lenge løgnen får leve, vil den fortsette å skade oss.
Fru Alving er enke. Hennes mann var holdningsløs, tildels alkoholisert, og utro flere ganger. Mellom linjene forstår man at han hadde syfilis. Han satte barn på hushjelpen, dette barnet heter Regine, og er nå hushjelp hos fru Alving. Det heter seg imidlertid at Engstrand er far til barnet, bare fru Alving vet full beskjed, selv tror Engstrand at hans avdøde kone hadde en affære med en utlending.
Osvald er sønn av Alvings, han er kunstner i utlandet, og nettopp hjemkommet på ubestemt tid. Han har aldri fått beskjed om farens rette vesen, og han har fått diagnostisert sykdommen (syfilis). Han kan ikke se at sannheten er at dette er medfødt, og laster derfor seg selv for noen få lettlivede episoder i utlandet.
Pastor Manders har vært forelsket i fru Alving, men har forsaket denne kjærligheten for sin tro. Fru Alving har strevet et langt liv for å forpakte gård og grunn, og å hindre at sannheten om kaptein og kammerherre Alving skulle komme ut. Alt har hun gjort i kjærlighet til sin sønn Osvald, men i slutten av boken tar sykdommen fullstendig herredømme over ham, og han blir gal.
Kanskje skulle fru Alving brutt med kammerherren, og bygget sitt liv på annen grunn, for eksempel et liv sammen med Pastor Manders. Alt hun har strevet legges nå i grus, fordi hun har bygget på løgn og gjengangere.
En folkefiende 6/92
Doktor Stockman oppdager at byens inntektskilde, badet, er forgiftet. Han blir overasket når han oppdager at byens innbyggere ikke ønsker at sannheten kommer frem, fordi de er redde for økonomisk tap. Dette får doktoren til å trekke sine konklusjoner videre - byens åndsliv er forurenset av fordommer og tro på gamle sannheter. Majoriteten rår, men den aksepterer ikke nye sannheter før de er i ferd med å miste sin aktualitet.
Hans svigerfar Kiil spekulerer i aksjene på badet, men doktoren ønsker ikke å snu på sine konklusjoner med utsikt til økonomisk sikkerhet for familien.
En bok hvor Ibsen holder frem et syn på frie åndelig søkende mennesker som et ideal, og hvor han anser det ønskelig at en slik elite skal styre samfunnsutviklingen.
Et dukkehjem. 6/92
Nora og Helmer er gift og har tre barn. Tidligere, da Helmer var syk, skrev Nora falsk under for sin far på en veksel som ga dem penger til å dra på kurbad under Hjelmers sykdom. Noras far var da på dødsleiet. Dette blir oppdaget av Krogstad, selv svertet av en svindelsak, nå i ferd med å bli oppsagt i den banken Hjelmer er blitt direktør for. Krogstad sender brev til Hjelmer etter å ha presset Nora. Hjelmer reagerer spontant med å tenke på seg selv og sin egen ære, og lar Nora stå alene. Når Krogstad via Noras venninne trekker saken tilbake, er Hjelmer innstilt på at alt skal være som før igjen. Da har imidlertid Nora oppdaget at de lever overfladisk og uten alvor og samholdt som i et dukkehjem, og hun forlater Hjelmer og barna.
