Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka inneholder dikt fra følgende diktsamlinger: Steppene (1975), Ararat (1976), Til vannmannens terskel (1977), Smil, Sinbad! (1979), Gjenkomst i mai (1982), Ved bredden (1985), Favntak (1990)
Omtale fra forlaget
Kurt Narvesen (f. 1948) er forfatter, gjendikter og oversetter. Han debuterte som lyriker i 1975 og er i dag en av våre fremste gjendiktere, med blant annet Walt Whitmans Gresstrå i to bind som siste utgivelse. Her foreligger hans samlede dikt. Karriere I De andre - Corso Ginsberg Pound Alf Larsen Gunnar Reiss-Andersen jeg arbeidet meg gjennom dem som gjennom enorme grafikkbiennaler hvor skjeggete vakter innbød til tyveri hvor opphavsmennene selv gren i krokene vel vitende hvem de var Ja jeg kom skjelvende ut av hver avdeling sto på fortauet prøvde å tømme lommene for alt jeg hadde ribbet med meg det lyktes dårlig noe hengte seg i ørene mine noe krøp opp i støvelskaftene noe satt meg i halsen Jeg gikk hjem og tenkte over saken lenger enn godt var tenkte jeg imens døde Pound i Venezia jeg gikk ut for å delta i sørgetoget men det var bare meg der og jeg visste jeg måtte få tatt dette svennebrevet så fort som mulig jeg begynte å gå i sandaler festet ørene til Bachs toccata og fuge og arbeidet ellers så godt jeg kunne Så her er jeg jeg vakler enda ser meg omkring: det er ikke så farlig nå i noen avdelinger plystrer jeg for å holde motet oppe i andre er jeg ubekymret konverserer med krokene kollegialt muntert og går min vei med en sigar mellom leppene
Forlag Bokvennen
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788274882027
EAN 9788274882027
Språk Bokmål
Sider 317
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hat begynner som selvhat. En sjelelig sykdom lik andre, langsomt på vei gjennom organismen for å knuse og ødelegge. Hatet må ut og det for enhver pris, slik forsvarer organismen seg selv, instinktivt, bevisstheten vet ikke hva som skjer.
Det er umulig å dø
av depresjon -
jeg er beviset, jeg går omkring
relativt levende fremdeles!
Så flerrende blir smerten
at latteren melder seg
aldeles naturlig:
jeg regner meg selv som bevis
også her -
Døden gjør menneskene ute av stand til å bli virkelige, og uten virkelige mennesker kveles demokratiet. Vi står igjen med den usle skinnfilla som kalles Velferdssamfunnet - Gud vet hvor mange den koster liv og helse hvert år - og vi finner oss i å stå igjen med den! Det er kulturens oppgave å lære mennesket å omgås døden og dermed seg selv: for døden har part i oss alle, vi dør litt for hver bevegelse vi gjør, hver tanke vi kaller frem. Vi må dø for å kunne eksistere! Hvor mye energi, hvor mye tid går ikke med til å bekjempe alle tegn på at døden faktisk eksisterer, på at den i full skikkelse nærmer seg hvert minutt? Holde alt på avstand så lenge som mulig, med sex og piller og kremer og flasker og televisjonsprogrammer. Men det er jo bare sjelen som på sin lange reise sliter ut nok en koffert! En burde være stilt over å ha vært så langt, i kontakt med så mange, så mye at det begynner å vises i ansiktet, at det faktisk snart er nok for denne gang. Fullbyrdelse skulle ligge i et dødsøyeblikk, forløsning -
~Innerst inne~
Innerst inne
tror jeg det finnes et krav
på virkelighet.
Ennå vet vel de fleste
at den som graver i møkka
får gjødsel på hendene.
Like kjent er det nok
at den som setter seg på en skybanke
vil brekke et og annet viktig
mer eller mindre fort,
avhengig av høyden -
at den som kommer med sitt budskap
innsvøpt i mystiske jungeldialekter
ikke godt kan gjøre gjeldende noe krav
på å bli forstått.
~Jeg ga meg ut~
Jeg ga meg ut på en brytekamp
med vekstens engel -
tilværelsen har, for å si det pent,
aldri vært kjedelig siden.