Romeo (til Julie):

Har denne hånd uverdig fulgt sin trang

og profanert et helgenskrin nu nyss,

la mine lepper da gå pilgrimsgang,

og sone grov berøring med et kyss.

Akt 1, scene 5

Ja han kunne få sagt det den godeste Romeo.

I lesningen av Shakespeare er det avgjørende for representanter for ironi-generasjonen å senke det kronisk hevede ene øyebrynet, minimere den konstante trangen til distansering og bare for en gangs skyld gi seg villig hen til sviren!

Romeo:

Hysj! Hva er dét for lys som gryr bak ruten?

Det står i øst, og Julie er solen!

Stig, skjønne sol, og drep den nidske månen,

som alt er blek av nag, fordi en terne

som tjener henne, jo er langt mer skjønn.

Vær ikke terne for den avindsyke!

For hennes vestalinnedrakt er grønnblek,

og bæres kun av dårer. Kast den av!

Det er min herskerinne – den jeg elsker!

Å, gid hun visste dét!

Hun taler, skjønt hun tier. Det er øyet

som fører ordet. Jeg vil svare. – Vent!

Det er jo ikke meg hun taler til.

To av de skjønneste blant himlens stjerner

som har et ærend, ber nu hennes øyne

å tindre for dem til de er tilbake.

Hvis blikk og stjerner byttet plass – hva så?

Da mørknet stjernene mot kinnets glans

som lampeskinn mot dagslys; hennes øyne

I himlen strålte slik at fuglesang

straks hilste dette lys som soloppgang.

Se hvordan kinnet hviler mot en hånd.

Å, gid jeg var en hanske på din hånd,

så jeg fikk røre kinnet!

Akt 2, scene 2. "Balkongscenen"