Siste bok i serien. Det sier vel litt om det grafiske at det er satt av to sider bakerst til å skrive om hvordan grafikken er lagt opp ... Det er to store bilder som blir brettet sammen, med en side for hvert ark. Legger med et bilde av helheten, som viser overblikket over de 32 sidene. Orginalt var halvpartene av sidene opp ned, slik at de fulgte de naturlige "brettelinjene". Må innrømme at jeg er usikker på om jeg hadde greid å få med meg alt hvis halvpartene av sidene var opp ned ...

Faktisk er jeg usikker på om jeg har fått med meg alt enda ... Det er en historie, men det er også mye filosofi om det magiske, og Alan Moore henvender seg direkte til leseren flere ganger og har tydelig ønske om å snakke med leseren. For eksempel slutter han med: " I´ve enjoyed our dance, you were the perfect partner, and I´m going to miss you. But spacetime is eternal with everything in it and you and me are always here, always now. You and me are forever" Eller kanskje jeg misforstår, kanskje han bare ønsker å sette leseren i en spesiell tilstand? Flere ganger mens jeg leste var det som om jeg "mistet fotfeste". Det blir utydelig hva som er fakta, hva som er fantasi, hva som er sant. Mye av dette er skapes tror jeg på grunn av symbolene som brukes. En hest er ikke en hest. Faktisk tenkte jeg en del på Magritt sitt bilde, mens jeg leste:

Dette er ikke en pipe - nei, det er et bilde av en pipe og slik sett bare et symbol for en pipe. Denne tvetydigheten gjennomsyrer serien.