En positiv overraskelse, dette. Boken er velskrevet (av Marit O. Bromark) og uvanlig lettlest til politisk biografi å være. Språket er i muntlig stil, og det er holdt i en lite høytidelig tone som står godt til Solheims personlighet. Til tider er den direkte morsom - noen ganger med hensikt, oftere på grunn av at det tydeligvis ikke er noen som har påtatt seg oppgaven med å redigere ned Solheims latterlig oppblåste selvbilde. Akkurat dette er kanskje ikke så bra for subjektet selv, men helt klart et pre for boken.

Det er i det hele tatt noe av et paradoks at en mann så til de grader kan fremstå som uhøytidelig egomanisk. Solheim legger aldri skjul på hvor fantastisk han er, eller hvor utrolig mye han har fått til. For eksempel er han overbevist om at det var en genistrek å gjøre ham til "superminister" med ansvar for både miljø og bistand. (Andre vil si det førte til halvgjort jobb i begge departementene.) Samtidig er han helt klart i stand til å innrømme feil, i hvert fall i de få tilfellene hvor han har vært ansvarlig for noe som ikke ble helt usedvanlig vellykket.

Paradoksalt nok (igjen) fremstår dette som en usedvanlig ærlig bok. Man må altså bare se bort fra hvordan Solheim ser på seg selv og sin egen innsats. Andre får sine pass påskrevet. Jens (her er vi hele tiden på fornavn) er en grundig, sjelløs administrator. Jonas engasjert og irriterende perfekt. Kristin en snill og tålmodig menneskekjenner, men ikke tøff nok. Audun er en dust. Torbjørn en inkompetent tåkefyrste med tusenvis av liv på sin manglende samvittighet.

Mest forbausende er det nok hvor romslig Solheim er i omtalen av politiske motstandere. Kristin Clemet, Jan Petersen, Ketil Solvik-Olsen kommer bedre utav det enn de fleste i SV eller AP.

Solheim fokuserer hovedsaklig på de siste syv årenes rødgrønne prosjekt. Det har, slik han ser det, gått veldig bra. Men ikke så bra som om man bare hadde fulgt hans råd. I stedet fikk han sparken. Helt utrolig. Ikke bare ville han mest av alle, men han var jo også ansvarlig for en endeløs rekke med politiske suksesser.

Var jeg slem nå? Egentlig ikke. Men det gjenstår å nevne at vi også får interessante innblikk bak regjeringens kulisser. Og at Solkongen - unnskyld, Solheim - åpenbart både har et godt hjerte og en hjerne som tidvis tenker gode tanker. Det har vært med på å gjøre dette til en åpen og god bok som vil vil gi leserne både innsikt og underholdning, uansett politisk ståsted.