Bok nummer syv i år var Parfymen, eller Das Parfüm: Die Geschichte eines Mörders som boken heter på sitt tyske originalspråk. Originalverket ble utgitt i 1985, mens oversettelsen jeg leste var utformet av John E. Woods i 1986, presentert i en Penguin Books 2015-utgave. Det skal nevnes at det føltes fordelaktig å lese en oversettelse som var skrevet i samme tidsalder som originallektyren, i og med at jeg da fikk føle på tidsrelevante uttrykk og en generell tidsriktig atmosfære når det kom til stykket.
Jeg kom kun over to skrivefeil gjennom hele boken på 263 sider, som da kan tilskrives forlaget som skyldig aktør.
Handlingen er satt til midten av 1700-tallet i kongedømmet Frankrike, hvor babyen Jean-Baptiste Grenouille først ytrer sitt infernalske vågeskrik i det han blir født i den verste slummen Paris da kunne oppdrive:
«And then, unexpectedly, the infant under the gutting table begins to squall. They have a look, and beneath a swarm of flies and amid the offal and fish heads they discover a newborn child.»
Moren ble følgelig henrettet etter at hun ble dømt skyldig for barneforsømmelse, etterfølgende flere spedbarnsdødsfall som ble oppdaget i etterkant av ovennevte fødselsskrik midt i fiskeinnvollene under slaktebordet. Som baby var det ingen som ville ha Jean-Baptiste, så han ble sendt fra oppdragelseshjem til kloster til fosterhjem; hvor han på sistnevnte sted fikk oppleve det verste som de andre barna hadde å oppdrive i seg, i det de forsøkte å ta livet av han ved flere anledninger, blant annet ved å presse en pute over ansiktet hans mens han sov og plassere en mengde tepper oppå puta for at han ikke skulle kunne slippe unna det kvelende trykket. Som skjebnen ville ha det, overlevde Jean-Baptiste. Han var da en gutt som ellers ville ha begynt på skolen, men som i varetekt av fostermoren kun lærte å slite og jobbe. Allerede nå begynte de som var i nærheten av ham å føle at det var noe grøsselig spesielt med gutten. Det ble bemerket at han ikke hadde noen kroppslukt, og Jean-Baptiste selv observerte tidlig at han hadde en upåklagelig sterk luktesans.
Han lærte raskt hvordan han kunne separere duftenes komplekse sammensetning inn i de minste bestanddeler som utgjorde dem. Han registrerte alle slags lukter og lagret dem godt bevart i minnesenteret sitt, slik at han når som helst kunne lukke øynene og plukke frem en duft fra mange dager eller år tilbake, når enn han ville.
Etter år hos fostermoren ble han solgt til hardt arbeid hos en garver, en person som bearbeider dyrehuder, pels og skinn til lær eller skinnvarer. De farligste kjemiske bearbeidelsesprosessene ble overlatt til den forbrukbare guttungen. Mens han slavet for garveren var det ikke mye å leve for, men etter noen år fikk han en time i uken hvor han kunne vandre gatene i Paris på egen akkord. Langs en av disse vandringene fikk Jean-Baptiste ferten av en fortryllende duft han ikke hadde vært borte i tidligere. Han plukket opp sporet på mange kilometers avstand og fulgte duftrestene som kom med vinden helt til han kom frem til kilden: en rødhåret jomfru i pubertetsalder som satt med ryggen til og fiklet med et ærende. Han stod bak henne og tok til seg all stimuli han kunne før hun oppdaget ham, og han visste ikke annet å gjøre enn å kvele henne til døde. Han var da selv av samme alder og denne hendelsen vekket en forutsetning for lidenskap i han som han ikke tidligere hadde kjennskap til.
Jean-Baptiste ville utvikle parfymer. Under en leveranse for garveren til en anerkjent parfymemaker, tok han sjansen til å presentere den overlegne luktesansen sin overfor den parfymelærde. Følgelig ble talentet hans oppdaget og han ble kjøpt av garveren for en fornøyelig sum for garveren. Der fortsatte Jean-Baptiste livet sitt som slavepint lærling, selv om han selv ikke anså arbeidet som slaveri, frem til han ble 18 år og fikk en attest fra sin mester som gav han mulighet til å reise fra Paris.
Han ville komme seg til Grasse, en by som var kjent gjennom landet for å være hovedkvarteret for parfymelaging, men mens han vandret sørover i landet så begynte ambisjonene hans å endre seg. Jo lenger vekk fra Paris han kom, destod mer innså han hvor sterkt alle luktene i samfunnet hadde preget han, millioner av lukter avledet av mennesker og handlingene deres, og han utviklet ønsket om å komme seg så langt unna mennesker som overhodet mulig i kongedømmet. Etter langt om lenge kom han frem til et fjell som hadde en lang tunnel som gikk ned under jorden. Dette dømte han som det stedet som var lengst unna menneskeheten, og han slo seg til ro her i syv lange år. Hver dag lå han i hulen sin og 'smakte på' de ulike duftene han hadde samlet i det mentale biblioteket sitt. Trumfduften var den fortryllende jomfruessensen han hadde tilegnet seg den ellers dystre kvelden han hadde oppdaget sine største lyster.
Etter et uhelbredelig mareritt hvor han innså for første gang at han selv ikke hadde noen kroppslukt, og hvorpå han så dette som sitt livs største utfordring å få has på, bega han seg på nytt ut i verden med mål om å utvikle en parfyme som etterlignet menneskers kroppslukt slik at han selv kunne føle på det å være én blant mengden. Som eneboer i syv år var han litt av et syn der han trådte opp i nærmeste landsby, og han ble raskt brakt frem som en forsøkskanin dirigert av en adelsmann som hevdet å kunne helbrede denne stakkarslige mannen som helt klart var nedbrutt som følge av en energiteori som gikk ut på at jo nærmere jordoverflaten man befant seg, destod flere negative og tilbakeskridende effekter opplevde menneskekroppen, og denne unge mannen som hadde levd syv år under bakken var et prakteksempel på den tilstanden som adelsmannen hevdet han kunne reversere. Det hele var et skuespill fra Jean-Baptiste sitt vedkommende, hvor han til syvende og sist fikk anledning til å leke seg litt på et laboratorium hvor han utviklet sin første prototype av menneskelig kroppslukt. Etter at disse forsøksseansene var over, dro Jean-Baptiste sin vei under det mørke sjalet rett før solens opptreden.
Han var på vei til Grasse.
Allerede den første dagen i byen merket Jean-Baptiste en familiær lukt som han hadde kjent på før. Han luktet seg frem til en vegg som omkranset eiendommen til den rikeste i området. Han kunne ikke se gjennom veggen, men han luktet jomfruen som lekte uskyldig i hagen. Han estimerte at den ultimate konsentrasjonen av elskverdighetens duft som hun utsondret svakt allerede tidlig pubertet, ville nå sitt klimaks to år senere. Han hadde tid. Der i byen fikk han seg jobb som arbeidskar i et parfymeri, der han dag og natt arbeidet hardt mens de andre for det meste fortalte han hva han skulle foreta seg. Igjen klaget ikke Jean-Baptiste, fordi han selv følte at han lærte av prosessene og alt han ville var å bli en ekspert i feltet.
Årene gikk og tiden nærmet seg for muligheten til å høste den ultimate lukten han hadde registrert fra jomfruen to år tidligere. Per nå var Jean-Baptiste den mest drevne ungkaren i parfymesektoren, uoffisielt selvsagt, siden alle så på den stille karen som en hardarbeider uten særlige ambisjoner; han var flink til å holde alle sine personlige tanker og drømmer skjult.
For å lede opp til den store dagen, og for å samle inn ingredienser som ville komplettere hovedtilsetningen, startet Jean-Baptiste å massakrere jomfruene i byen. Én etter én falt ungjentene offer for en mystisk morder som i løpet av noen måneder hadde nedfelt 25 praktfulle jenter uten å legge igjen spor etter handlingene. Befolkningen og politiet var mystifiserte og livredde. Beskyldninger ble kastet i alle retninger og hysteriet lot Jean-Baptiste, den stille og tilbaketrukne arbeideren, fortsette arbeidet sitt i skyggene.
Etter hvert stanset drapene, og det ble antatt at morderen hadde forflyttet seg til en annen by, der flere drap hadde oppstått ved lignende metoder. Beboerne roet seg mer og mer ned, men det var én far som ikke kunne legge vekk tanken om at det var en mening bak alle disse drapene, og han tenkte seg frem til at hele ritualforløpet ville lede frem til en ultimat premie, noe han mistenkte ville være hans egen datter - den velduftende jenta som Jean-Baptiste hadde oppdaget den første dagen i Grasse.
Far og datter legger i vei utenbys for å være på den sikre siden. Jean-Baptiste derimot, besitter fremdeles den overmenneskelige luktesansen og merket sporenstreks at duftkilden svinner hen.
Han legger ut på jakt etter den forsvinnende duften; han er ikke interessert i de menneskelige egenskapene eller karakteristikkene til jenta, det er kun lukten hennes han vil ha som eiendom. På en vertskro hvor de reisende føler seg trygge, trår Jean-Baptiste til som den ustanselige morderen han er og gjør slutt på det uskyldige livet til jenta, hvoretter han pakker inn kroppen hennes på samme måte som han hadde de 25 andre ofrene, på slikt vis at stoffet absorberte kroppslukten deres på mest effektiv mulig måte, slik at han senere kunne utvinne duftpartiklene og konsentrere dem i flytende form. Han ville kreere den ultimate parfymen som reflekterte effekten som en jomfru i sin mest uskyldige alder utsondret overfor de som vitnet hennes nærvær.
Jean-Baptiste ble fersket til slutt med beviser overalt i hytten sin i utkanten av landsbyen. Han ble fengslet, dømt og brakt til henrettelsesstedet, hvor han skulle bli korsfestet og hamret med slegge på 12 punkter slik at alle prominente ledd ble knust og han ville bli etterlatt til å dø en sakte død.
Det gikk imidlertid ikke som alle hadde forventet. Jean-Baptiste hadde nemlig utviklet den ultimate parfymen, og ikledd seg dens uovervinnelige effekt. I det han trådte ut av vognen for å bli geleidet til henrettelsesplattformen, endret alles atferd seg. Plutselig mente alle at denne personen ikke kunne være skyldig alle drapene, at det måtte være en feil et sted. Han så fortsatt ut som den samme personen, men noe var annerledes. Ingen kunne sette ord på det, men de elsket ham.
Seansen som følger er noen drøye seksuelle scener blant tilskuermengden som jeg ikke helt satte pris på i boken, men det kan være at det var helt på sin plass med tanke på effekten som en slik parfyme i 'reell praksis' ville hatt.
Den skyldige unnslipper prosessen og legger i vei retning Paris. Etter å ha oppnådd den største målsettingen sin og hans egen oppfatning av meningen med livet sitt, befant Jean-Baptiste seg i en depressiv tilstand der han innså at han aldri kunne ha sin egen genuine kroppslukt, og at parfymen til slutt ville være oppbrukt. Da han kom frem til Paris, var han fast innstilt på å ende tilværelsen sin der det hele hadde startet for ham. På en kirkegård der byens lumske personligheter samlet seg foran kveldsbålet, satte Jean-Baptiste til livs resten av parfymeflaskeinnholdet og dynket seg selv i overflod. Effekten som dette hadde på de som var tilstede rundt bålet var at de bare måtte ha en del av han, og i det de omsirklet ham og beveget seg nærmere, nærmet slutten seg for Jean-Baptiste. Han ble revet i stykker og fortært ned til siste kjøttstykke. Det endelige lystbegjærets ustanselige kulminering i selvofrelse var hans siste trekk.
Mine kommentarer: Et fortreffelig dykk inn i noe utenom det vanlige. Süskinds kjennskap til parfymesektoren og overlegne forskning innen anatomiske fantastiske muligheter og brytning av begrensninger for å fremstille en unik, fengslende historie, var interessant lesning side etter side. Det ble imidlertid noen dølle sider med mye faglig informasjon som en lekmann som meg fant noe forvirrende, men det trakk ikke nevneverdig ned på den helhetlige leseopplevelsen, siden det i det hele tatt var med på å bygge opp karakteren som Jean-Baptiste ville og klarte å utvikle seg til.
Jeg ble presentert med mange nye ideer og kuriositeter som jeg tidligere ikke hadde tenkt på.
Til tross for den helhetlige komposisjonen, trekker jeg ned på verket på grunn av enkelte scener og utvikling i retning som jeg følte kunne vært konstruert annerledes. Det blir personlig pirking og partiskhet grunnet i egne preferanser, som jeg i bunn og grunn kanskje ikke burde refse forfatteren for når det skal vurderes utover egne evner og når totalinntrykket var bra.
Terningkast: 5
