Për Lagerkvist forteller at han som barn alltid hadde vært redd for besteforeldrenes Gud, deres gudstro var så uhyggelig mørk. Av og til hadde han spekulert på om de var hedninger.

Her bor mennesker. Et rolig og lykkelig folk som forstår å gjøre livets gjerninger: å sysle med små ting på en stor måte. Slik er det ikke i Norden. Der ser menneskene oftest med selvironi på sitt arbeid.

Sitat fra Për Lagerkvists prosastykke "Morgonen" som beskriver en liten italiensk by.

"...den dypeste overensstemmelsen er kanskje likevel å finne mellom Lagerkvist og Duun. Fordi det for dem begge var spenningsforholdet mellom livets motsetninger som gjorde dem til diktere. Lagerkvists diktning er diktning om menneskets strid med det blinde livet og de underjordiske kreftene i oss slik som vi møtte det i underet i Delphi.

Duuns diktning kretser om det samme, menneskenes kamp med maktene i livet, maktene ute i livet og maktene inne i menneskene selv. Begges diktning pløyer dypt inn i ondskapens problem, irrgangene i menneskesjelen. I sin anmeldelse av Dvärgen (Arbeiderbladet 1945) framhever dr. Rolv Thesen likheten mellom dvergen og Didrik i Olav Duuns Medmenneske. Begge er skakkjørte mennesker som bare pønsker på ondskap. I sin avmakt og maktsyke nedvurderer de alt og alle. Begge ender med å bli fryktelig ensomme. Thesen sier: Like ensomme som djevelen i Vigelands helvete. Her har Thesen sett dypt inn i Pãr Lagerkvist. "Ty ingenting finns så ensamt som det onda." (Människor)

Begge disse romanene er mektige kunstverk. Men Pär Lagerkvist pløyer dypest. Duun gjør bare sparsomme forsøk på å forklare Didriks ondskap. Han nærmest bare konstaterer den, viser oss hvordan de onde maktene raser i mennesket. Dvergens ondskap er om mulig enda uhyggeligere og har større dimensjoner i sin ødeleggende virkning. Men Lagerkvist glemmer ikke et øyeblikk hans lidelse, og finner i hans ulykkelige barndom forklaringen på hans ondskap og menneskehat.