Omtale fra forlaget
Mímir husker ikke hvor gammel han var da han skjønte han ville få problemer med alkohol, men det var lenge før han drakk for første gang. Dette er historien om en pappa som drakk for mye og en slekt som har vært fulle siden Egil Skallagrimssons tid. 
 
Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne. 
Forlag J.M. Stenersens forlag
Utgivelsesår 2024
Format Innbundet
ISBN13 9788272018503
EAN 9788272018503
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Kristján Loftsson Guðlaugsson Mímir Kristjánsson
Språk Bokmål
Sider 159
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.
De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»
Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.
Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten.
«En familiesaga om drukkenskap» Mimir forteller om faren sin som var alkoholiker, men som var en god, kjærlig og omsorgsfull far. Han skriver og reflekterer også om egen drikking. Han kaller seg ikke alkoholiker, men vet at han drikker som en alkoholiker. Alkoholen er hans venn, og han har ikke noe ønske om å slutte.
Jeg likte boka godt, hørte den som lydbok hvor han selv leser. Godt språk og gode refleksjoner, selv om det er ganske uforståelig at han ikke ønsker å slutte å drikke når han sier «Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for meg selv og for menneskene rundt meg».
En spesiell bok. Mange refleksjoner rundt det å være alkoholiker, kan en samtidig være noe mer? Kort og lettlest bok, absolutt verdt å lese.
Jeg reiste meg, gikk sakte opp trappa til rommet mitt og lukket døra. Jeg la meg i senga, og ble liggende med vidåpne øyne, mens jeg ventet på at pappa skulle rope navnet mitt, eller høre skritt som nærmet seg soveromsdøra mi. Skrittene kom ikke, men den evige redselen for hva som ventet meg, plaget meg nesten like mye som selve slagene.
Som voksen skulle gangene der jeg ikke ble slått eller banket få en spesiell plass i hukommelsen. Minnene om slike ikke-hendelser kunne stå ut som klarere enn alle gangene jeg ble tatt med ned i kjelleren, fiket til eller slått. Kanskje var det fordi det å vente, uten egentlig å vite om det man ventet på kom til å skje, fikk meg til å skjønne hvor redd jeg faktisk var.
Selv om jeg ikke hadde særlig tro på at livet mitt skulle bli bedre av å snakke med nok en behandler, skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe, for livet mitt var i ferd med å bli et svart hull.
I min familie var psykiske problemer forbundet med å være besatt av demoner. Å ha det bra med seg selv ville si at familien hadde det bra, at man fulgte deres vilje, opprettholdt ære, respekt og tradisjoner. Det var ikke å få hjelp til å snakke om følelser.
Spør du en hvit nordmann om hvordan man blir gift i Norge, vil hun eller han kanskje si at man først må møte noen man liker, som liker en tilbake, og så, gjerne etter flere års samliv, kan det å gifte seg være en hyggelig ting å gjøre. I den pakistanske kulturen jeg tilhørte, fantes det bare ett svar på hvordan man blir gift. Det var at foreldrene fant en ektefelle til deg.
Min store drøm er å bli pensjonist, å bli ferdig med både jobb og barn, ikke lenger ha noe som henger over meg, bare dra på pub og sitte der i fred og drikke hver eneste dag.
Som små hadde søsknene mine og jeg fått høre at vi skulle gifte oss med noen fra vår egen familie. Parene ble dannet på den enkleste måten, ved at fetterne og kusinene som var nærmest hverandre i alder, ble lovet bort til hverandre. Hvis ekteskapskabalen ikke gikk opp, ble bruden giftet bort til en eldre mann, og brudgommen fikk som regel en brud fra en annen landsby.