Omtale fra forlaget
«23. mars – Sørlandsbanen – I Norge lever vi langt fra katastrofene. ... Vi sitter på våre tuer og tenker forbausende likt. Vi er et ensrettet samfunn, hvor de fleste til enhver tid er opptatt av det samme, enten det er drivhuseffekten eller damelandslaget eller Kjell Inge Røkke. 'Den kompakte majoritet', som Ibsen diagnostiserte for langt over hundre år siden, er mer kompakt enn noensinne. Den har alliert seg med det 'politisk korrekte', og har ingen skrupler med å sette grenser også for ytringsfriheten, ikke i teorien, selvsagt – man er jo tolerant! – men i kompaktheten. Den fyller alt, slik at det motsatte synspunkt, den alternative tanke, om noen i det hele tatt har lyst eller mot til å uttrykke den, hverken får sendetid eller spalteplass. ...» Det er en skarp, kritisk, vittig og humørfylt pater vi møter i dette femte bindet av Kjell Arild Pollestads dagbøker. Han kaller seg selvironisk en "landstryker de luxe", og selv om mange har reist lenger og sett mer, er det ingen som har sittet flere timer på Sørlandsbanen.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2010
Format E-bok
ISBN13 9788202309855
EAN 9788202309855
Serie Dagbøker (5)
Omtalt tid 2000-2009
Omtalt person Kjell Arild Pollestad
Språk Bokmål
Sider 341
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSpråk er uttrykk for overenskomst mellom menneskene, og det store antall språk som finnes i verden, er det mest storslåtte monument som tenkes kan over lokalt selvstyre. Derfor sier italieneren suverent cane, grekeren skylos, engelskmannen dog, finnen koira og russeren sobaka. Vil vi snakke med dem, må vi bøye oss for deres ord. Det finnes ikke noe bedre bidrag til forståelse mellom mennesker enn å lære språk. Jo flere vi kan, desto større og rikere blir vår verden.
Klokken går mot midnatt i Paris. Snart skal jeg gå inn i mitt sekstiende år. Søster Bonifacia fikk treognitti. Jeg ser henne i det lys som de døde får når de har satt spor i våre hjerter. Hun var nok til tider en prøvelse for sine medsøstre, og et uregelmessig verb i sitt kloster. Hun tenkte ikke alltid før hun talte. Hun holdt ikke bestandig styr på sin tunge. Hun lå aldri lavt i noe terreng. Hun stakk hverken sitt lys eller sine laster under en skjeppe. Men hun var proppfull av god vilje og kjærlighet til Gud og mennesker.
14 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket