Om krigsseilernes skjebner

Kristine Storli Henningsen (f. 1974) er forfatter og journalist, og hun har tidligere utgitt serieromanen Sofia på Måkeøya (i tolv bind) og romanene "I skyggen av store trær" (2012) og "Innlandshete" (2013). Tilfeldigheter har gjort at hun nå har skrevet om krigsseilerne og deres familier (i sakprosa). Det hele begynte med at hun skulle skrive noen artikler om trebåtfestivalen i Risør det året denne var dedikert krigsseilerne (2012). Dermed var nysgjerrigheten vekket, og så ble det til slutt bok av det.

Det er ikke skrevet veldig mange bøker om de norske krigsseilerne fra andre verdenskrig. Jeg vil anta at den litteraturlisten Kristine Storli Henningsen har tatt med i herværende bok inneholder det meste av dokumentarbøker/sakprosa på dette området, og da teller jeg ni bøker. I tillegg har Jon Michelet utgitt to av i alt tre planlagte romaner (i en trilogi) om krigsseilerne.

Boka er delt i tre; førkrigstid (-1939), 2. verdenskrig (1939-45) og etterkrigstid (1945-). Vi introduseres for den ene krigsseileren etter den andre, samtidig som det er historien om Else og Leif Heimstad og deres innsats for krigsseilerne som på en måte går som en rød tråd gjennom hele boka.

Det første man må ha klart for seg når man snakker om krigsseilerne er at deres krig varte lenger enn den gjorde for folk hjemme i Norge. Krigen begynte nemlig høsten 1939 og den varte helt til Japans kapitulasjon i august 1945. Norge hadde på den tiden 1024 handelsfartøyer i utenriksfart, og vår flåte var blant verdens største. 694 av de norske fartøyene gikk tapt i løpet av krigen, og 3734 sjøfolk mistet livet. Og bare for å ha sagt det først som sist: krigsseilerne var ikke soldater. Like fullt handlet deres virke om et være eller ikke være under krigen, fordi de fraktet livsviktige varer fra havn til havn. Den størst trusselen var tyske ubåter - og dem var det mange av - og det var først mot slutten av krigen at de allierte klarte å slå tilbake mot disse. Da okkupasjonen av Norge var et faktum etter 9. april 1940, var det heller ikke helt kurrant å reise hjem. Mange forble derfor på sjøen til krigen var over.

Henningsens bok handler i første rekke om hvordan det var for ungutter å seile til sjøs i tiden før og under krigen, og hva den stadige trusselen om å bli senket gjorde med dem. Ikke minst får vi også et innblikk i hvordan det var for dem hjemme som ble gående og vente i det uvisse ... Dessuten handler boka om hva som møtte krigsseilerne hjemme i Norge da krigen var over.

"Noen få ildsjeler kjempet for krigsseilerne. To av dem var Leif Heimstad, som selv var krigsseiler, og kona Else. Sammen kjørte de rundt og registrerte krigsseilere fra hele landet, så de samlet kunne søke om krigspensjon. De åpnet sitt hjem for dem som trengte det, og bygget en trygg havn for krigsseilere og deres familier: Konvoibyen i Risør. I 2007 ble Else og Leif slått til riddere av første klasse for sitt arbeid.

Dette er Elses historie, og fortellingene til gjenlevende krigshelter og pårørende. Det er en historie om bitterhet og takknemlighet. Om eventyr og tragedie. Om vennskap og svik. Men først og fremst er det en historie om å kjempe for noe som er større enn deg selv." (side 10)

Historiene vi får høre er både spennende, eventyrlige, tragiske og grufulle. For unggutter som hadde vokst opp i nokså kummerlige kår, var det så klart et eventyr å reise til sjøs. De fikk oppleve verden, fikk ansvar, steg i gradene og tjente egne penger. Lite ante de vel hva som skulle skje da andre verdenskrig var et faktum. Men til tross for redsel og angst for ubåter og den slags, var det ikke mange som valgte å reise hjem. Det var på sjøen de følte seg hjemme, og det var der de ønsket å være. Mange opplevde gang på gang å bli torpedert, slik at de måtte ut i livbåter. Når de var en del av en konvoi, var det forbudt for fartøyene å stoppe opp og snu for å plukke opp overlevende, så det var mer flaks enn noe annet at de overlevde. Men mange gjorde ikke det ... Deres historie er det ingen som kan fortelle.

Etter krigen var det ikke noe apparat som tok i mot krigsseilerne og hedret dem som de heltene de tross alt var. Mange slet med psykiske problemer og døyvet sine sjelelige smerter med alkohol. Heldige var de som hadde en familie å komme hjem til, men heller ikke for dem var det enkelt. Ofte rammet deres problemer hele familien, og man måtte regne med et eller flere nervøse sammenbrudd etter hjemkomsten, hvis det da ikke også handlet om alkohol ...

"Psykiater og obsertløytnant Pål Herlofsen sier det ikke var noe apparat til å fange opp sjøfolkene da de kom hjem til Norge. Ettersom de ble regnet som sivile, og ikke soldater, var det ingen etablert struktur som de kunne henvende seg til for å få hjelp. Det tok også mange år før Norge forsto og erkjente at krigsseilerne hadde vært gjennom harde påkjenninger." (side 102)

Det skulle gå mange år, skammelig mange år, før det forsøksvis ble gjort noe fra myndighetenes side for å gi krigsseilerne en form for økonomisk kompensasjon for det de hadde vært gjennom. Under Borten-regjeringen ble det i 1972 besluttet at 55 millioner kroner skulle bevilges krigsseilerne og deres etterlatte i et ex gratia-oppgjør, dvs. et oppgjør i "nåde og erkjentlighet". Det var i det minste noe, men neppe tilstrekkelig som oppreisning. Dessuten kom dette for sent for mange, som for lengst var døde. Oppi alt dette var den innsatsen Else og Leif Heimstad gjorde, og som forhindret at mange rett og slett gikk fullstendig til grunne, kanskje det viktigste bidraget av dem alle. De betalte en høy pris for sitt arbeid - intet privatliv, dårlig privatøkonomi, lite forståelse fra omgivelsene ... En heroisk innsats som er en bauta verdt, tenker jeg ...

For meg som ikke har lest noe om krigsseilerne tidligere, var dette en fin innføring i et tema det var interessant å lære mer om. Ikke bare handler dette om vår nære historie, om andre verdenskrig - men den gir også innblikk i enkeltsjebner fordelt over hele landet. Boka er skrevet i et lettfattelig språk, og historiene er både interessante og gripende. Det som likevel trekker noe ned er at boka ikke er dobbelt så tykk. En del blir naturlig nok nokså overfladisk behandlet i og med at boka kun rommer 164 sider. Men ser man bort fra det er dette en viktig bok som inneholder historier det er viktig å få nedtegnet før tidsvitnene dør ut. Forfatteren har selv intervjuet flere av de gjenlevende krigsseilerne selv.

Jeg kjenner selv ingen krigsseiler. Derimot har jeg en morfar som var soldat under krigen og som kjempet i Narvik, og som fikk innvilget sin krigspensjon sånn ca. et halvt år etter at han døde (i 1975) - 30 år etter krigens slutt ... Derfor kjenner jeg smerten til krigsseilerne på kroppen når jeg leser om deres kamp for et verdig liv etter sin heroiske innsats under andre verdenskrig. Dette er historier som gjør inntrykk, som setter seg i kroppen og som gjør noe med en som leser.

Jeg anbefaler boka varmt!

Anbefales sterkt!