Enkelte ting blir man aldri enig om ...

Folk har ofte vanskelig for å tro at jeg liker black metal for jeg er ikke en person som er heldekket i svart og ikke bruker jeg nagler heller, men det er det som er musikksjangeren for meg. Jeg hører på all slags musikk egentlig, men jeg havner stadig tilbake på black metal. Og det er herlig å blåse black metal godt inn i ørene. Mitt favorittband er uten tvil Dimmu Borgir (de har vært mitt favorittband siden 2001). Jeg liker dem så godt for man vet aldri hva man får av dem. I begynnelsen av karrieren sang de på norsk, men skiftet til engelsk da de ble mer internasjonale. Det jeg liker så godt med Dimmu Borgir er at de leverer låter med forskjellige layere. I låtene finnes det lag på lag med uventende retninger. Man vet ikke hva man får og de følger ikke noen fast formel. Og jeg liker aggresjonen og intensiteten. Men det jeg liker aller best med dem er at de ikke glemmer hvor de kommer fra, og de har typiske norske, black metal elementer i seg. De synger om det trolske, naturen, krig og rettferdighet.

Så jeg hadde uten tvil store forventinger til denne boka. Endelig skal jeg bli klokere på denne sjangeren, tenkte jeg, men jeg endte opp med å bli langt i fra klokere, og grunnen er at jeg og denne forfatteren kommer aldri til å bli enig i om hva norsk black metal er. For det første skriver han altfor mye om Mayhem. (Man skulle tro dette var en biografi om dem) for Harald Fossberg (musikkjournalist) nevner dem side opp og side ned. For meg er Mayhem mer death metal enn black metal. Skjønner at Fossberg påpeker veien fra death metal til black metal, men han blir dessverre aldri ferdig med å skrive om Mayhem. Det blir irriterende etter hvert for jeg har aldri likt og kommer aldri til å like Mayhem. Jeg tenkte: Jeg gleder meg til jeg kommer til Dimmu Borgir. Men de ble bare nevnt i tre små avsnitt gjennom hele boka mens andre norske såkalte black metal band fikk egne kapitler. Meget skuffende. Fossberg hadde i det minste et kappittel med Ulver i. Det bandet er ikke så verst de heller, men kan ikke måle seg med Dimmu Borgir.

Derfor mener jeg at tittelen på boka blir for stort for innholdet. Tittelen på boka skulle heller ha vært "norsk black metal fra 1983 - 1993", "fra death metal til black metal" eller noe i den duren. Nyanser av svart (historien om norsk black metal) blir for stort til det "tynne" innholdet og det virker som om forfatteren bare bryr seg om hans egne favoritter. Det manglet bredde. Jeg er ikke skuffet bare fordi boka inneholdt så lite om Dimmu Borgir, men det ble altfor mye Mayhem og death metal. Og death metal og black metal er to helt forskjellige ting. Syntes også at boka manglet atmosfære og spenning. Det hjelper ikke å bruke svart/hvitt bilder av diverse black metal folk og typiske motiver. Boka krevde mer spenning enn som så og syntes det ble vel mye oppramsing. Vet at leksikon kan være tørr lesing, men likevel hadde jeg ventet meg mer innlevelse.

Det jeg likte best med boka var å lære om hvordan band gjorde seg kjente før i tiden da det ikke fantes Internett og sosiale medier. Før i tiden sendte de som drev med musikk og band med å sende kasetter (demoer) til hverandre. Og en daværende berømt platebutikk i Oslo kalt Helvete var et samlepunkt for folk som var glad i denne sjangeren og som kunne legge igjen kassetter de selv hadde spilt inn.

Dette er alt i alt en anmeldelse som er svært vanskelig å skrive, fordi å drøfte musikk, blir som å drøfte filmer, tv-serier, religion og politikk, osv ... man blir aldri enig og det kan føre til krig (haha), men Nyanser av svart (historien om norsk black metal) ble bare ikke den boka jeg hadde ventet meg og syns at forfatteren gapte for høyt.

Med dette håper jeg at jeg ikke får tilstendt døde dyr i posten eller noen form for drapstrusler, haha, for det er mye rart som forbindes med black metal. For meg er black metal mystikk og en mørk verden som jeg alltid har vært fascinert av.