Det er ikke lett å være Richard ...

Dette er den første boka jeg leste ut i år. Neverwhere ble opprinnelig utgitt i 1996, og i fjor kom den ut på ny med illustrasjoner. Jeg har lest noen bøker av Gaiman før og de har både underholdt og irritert meg. Det er enten eller med bøkene hans, har jeg merket. Bøkene jeg har lest av ham så langt er; Good Omens, The Ocean at the End of the Lane, Kirkegårdsboken og The Graveyard Book (måtte lese den på norsk og engelsk siden jeg likte den så godt), Coraline (leste den før jeg hadde blogg, så har ikke skrevet om den), M is for Magic og nå, Neverwhere. Min favoritt av ham så lang er The Graveyard Book. Den har fått mange delte meninger, men jeg likte den godt på grunn av stemningen, illustrasjonene og bød på en annerledes historie. Neverwhere er også en bok jeg likte veldig godt.

Er det mulig å være så uheldig?
Ulykkesfuglen Richard har ikke livet helt på sin side. I det ene øyeblikket har han alt, og i det neste står han igjen med ingenting. Han er forlovet, har egen leilighet, men da han og forloveden støter på en skadet, ukjent jente på gaten på vei til et middagsmøte, kommer Richard over et vanskelig valg. Han vil hjelpe denne stakkars jenta, mens forloveden vil at han skal ignorere henne, hvis ikke er det slutt. Han overser forlovedens ultimatum. For første gang etter å ha vært dørmatta i forholdet, velger han endelig å gå sin egen vei, og tar med seg den skadde, stakkarslige jenta med seg hjem. Det er starten på en ukjent og uvirkelig reise i underverdenen av London som hittil har vært ukjent for Richard.

Fantasy er ingen favorittsjanger, men leser noe av det av og til. Hver gang jeg leser fantasy håper jeg bare at det ikke blir for avansert og rotete. Det er derfor jeg er skeptisk til fantasy noen ganger. Trodde hele tiden at kanskje The Dark Tower av Stephen King, en serie på hele åtte bøker ble for tung og avansert for meg, men det var den heldigvis ikke. Trodde på forhånd at Neverwhere kanskje også ville være småtung, men det var den ikke. Så begynner heldigvis å bli mer vant til fantasy. Det er ikke så "skremmende" å lese lenger.

Neil Gaiman har ingen grenser når det gjelder fantasi, det er i hvert fall sikkert. I intervjuer er han svært oppfinnsom og vittig når han svarer for seg eller beskriver noe. Det er også innholdet i bøkene hans. Det er tre forfattere som fascinerer meg veldig og det er Stephen King, Neil Gaiman og R.L. Stine. Grunnen er at jeg alltid lurer på hvor de henter inspirasjon fra fordi de har sånn fantasi som er vanskelig å beskrive, og det virker som de aldri får skrivesperre.

En bok å forsvinne i
Boka mangler muligens dybde, og de som er ute etter troverdighet bør holde seg unna denne, men av og til trenger man en slik bok. Bare glemme omverdenen en liten stund og la seg bli revet med i en verden som er annerledes og spennende. Det er ikke noe galt i det. De "enkle" illustrasjonene av Chris Riddell er stemningsfulle, og jeg liker hvordan de dekorerer sidene. Noen ganger er det hele sider med illustrasjoner, og andre sider er det nedover ved siden av teksten. Man blir nesten inspirert til å tegne igjen.

Neverwhere er en sårbar, tragikomisk og spennende bok som tar en med på ville veier. Boka setter Richard virkelig på prøve, både gjennom tålmodighet, overlevelse og prøve å holde ut uansett hvordan ting utarter seg.

The Graveyard Book er fremdeles min favoritt av Gaiman, men Neverwhere er like hakk i hæl.

Fra min blogg: I Bokhylla