Det som gjorde Muhammed til en så enestående politiker, skriver Watt, var at han, i motsetning til de aller fleste av sine tilhengere, så at det muslimske fellesskapet og den indre freden på Den arabiske halvøya «bare kunne bli opprettholdt hvis dets overskudd av energi ble dirigert mot omverdenen». Felttogene mot nord var dermed av aller største betydning for å skape en stabil arabisk stat. «På denne måten etablerte han det islamske fellesskapet på et grunnlag som var solid nok til å sette det i stand til å ekspandere helt til det ble et imperium,» skriver Montgomery Watt.

Mange kjennere av den islamske verden har understreket hvor sentralt Muhammed-bildet er spesielt for tilhengerne av den totalitære utgaven av islam, det vi kan kalle den ytterliggående islamismen. Under et seminar på Litteraturhuset i Oslo i april 2009 slo dansk-iranske Mehdi Mozaffari, professor ved Universitetet i Århus, fast følgende:

Islamismens framvekst må søkes i den sammenhengende lange rekken av nederlag som den islamske verden har lidd siden det islamske imperiet sto på høyden av sin makt tidlig i middelalderen. Da ekspansjonen stanset, begynte man å drømme om islams glansdager, om religionsstifteren Muhammed og om den staten han stiftet i Medina på 620-tallet.

Muslimene begynte å se bakover, i stedet for å se framover som man har gjort i de fleste andre deler av verden de siste hundreår, slo professor Mozaffari fast.
Sagt med andre ord: Muhammed-skikkelsen og den staten som arabiske tradisjonssamlere hevdet at Muhammed grunnla i Medina etter år 622, spiller en viktig rolle ved begynnelsen av det 21.århundret. Muhammed-skikkelsen framstår som et forbilde, og staten han grunnla, framstår som det eneste eksempel på en stat på jorden som virkelig var underlagt en guddommelig vilje. Islamistenes mål er å gjenopprette denne staten, verken mer eller mindre.

Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld.

Forholdet mellom mann og kvinne inntar en viktig plass i islamsk tenkning. I konservative islamske samfunn i dag er det samlivet mellom Muhammed og hans hustruer som utgjør selve grunnlaget for tesene om hvordan en islamsk familie skal se ut. Tykke bøker er skrevet om temaet, men for oss i Vesten har det naturligvis vakt særlig oppsikt at islam godkjenner polygami, det vil si at èn mann kan ha flere hustruer, mens en kvinne bare kan være gift med èn mann. Dette er hjemlet i ett av Koranens mest kjente vers, det som er nedskrevet i kapittel 4, vers 3:

Hvis dere frykter at dere ikke skal være i stand til å være rettferdige mot de foreldreløse, gift dere da med kvinner som det måtte behage dere, to, tre eller fire, men hvis dere frykter at dere ikke skal bli i stand til å behandle dem rettferdig, gift dere bare med èn eller med en som dere eier på høyre hånd [det vil si en slavinne]. Det vil være mest passende for å forhindre at det gjøres urett.

En troende muslimsk mann kan altså ta seg inntil fire koner og i tillegg holde seg med så mange slavinner som han ønsker. I utgangspunktet gjaldt denne bestemmelsen for alle muslimer, også for Muhammed. Men så snart han kom til Medina og fikk politisk makt, begynte Muhammed å innlemme langt flere i sitt harem enn de fire kvinnene han hadde foreskrevet som maksimumsgrense i det siterte koranverset. At Muhammed kunne ta seg så mange koner og slavinner han ønsket, ble hjemlet i en formulering i Koranen som lyder: «Dette er bare for deg og ikke for de troende.» Koranens kapittel 33, vers 50 lyder i sin helhet slik:

Du profet, vi har gjort lovlig for deg alle dine kvinner som du har betalt medgift for og dem som du eier på høyre hånd fra de krigsfanger som Allah har utpekt for deg og døtre av dine onkler og tanter på farssiden og morssiden som emigrerte fra Mekka med deg og enhver troende kvinne som gir sin sjel til profeten hvis profeten ønsker å gifte seg med henne. Dette er bare for deg og ikke for de [andre] troende. Vi vet det som vi har forordnet dem [det vil si forordnet for de andre troende] angående deres hustruer og dem deres høyrehendte besitter [det vil si slavinner]. Dette for at det ikke skal være noen vanskelighet for deg. Allah er tilgivende og barmhjertig.

Maxime Rodinson mener også at Muhammed selv må ha vært i hovedsak oppriktig når han hevdet at han formidlet Allahs budskap. Man kan bare gå inn i moderne lærebøker i psykologi for å finne tilfeller der mennesker i all oppriktighet i en hallusinert tilstand hevder å høre og se ting de aldri tidligere har sett eller hørt. Betrakter man den tidlige fasen av Muhammeds forkynnelse, framstår ikke påstandene hans om at han mottok åpenbaringer fra Allah, som noen del av en nøye uttenkt kynisk plan. Seinere i livet fikk han imidlertid åpenbaringer som passet som hånd i hanske inn i det som var formålstjenlig for ham selv. Vi vil aldri få noe svar på hvorvidt han her var oppriktig, eller om han bevisst utla sine høyst verdslige mål og meninger som Allahs gudegitte ord, skriver Rodinson.

Han understreker at Muhammed gjennom hele livet forble en dypt religiøs person, men da han kom til Medina, rykket det rent religiøse budskapet i bakgrunnen. I Medina ble det nødvendig for Muhammed å mobilisere sine tilhengere, fordømme fienden, brennemerke forrædere og ubesluttsomme tilhengere samt gi gruppen av trofaste tilhengere leveregler å følge. Den Stemmen fra det høye som Muhammed tidligere hadde hørt, endret seg i takt med disse endrede perspektivene, og i stor grad ble det slik at karakteren av åpenbaringer forandret seg, skriver Rodinson. Den franske historikeren henviser til den italienske islameksperten Leone Caetani, som skrev at Koranen ble en slags avis der dagsordre ble utstedt til soldatene, det ble publisert vurderinger av hva som skjedde på hjemmebane samt at all med- og motgang i konflikten (med Mekka) ble forklart. Til alt overmål endret Allahs litterære stil seg, skriver Rodinson, som minner om historien om Muhammeds sekretær Abdullah ibn Sad. Sekretæren inkorporerte sine egne ord i Muhammeds "åpenbaringer" og opplevde deretter at Muhammed bekreftet at det Abdullah hadde skrevet, ikke var Abdullahs, men Allahs ord.
"Man trenger en muslims tro for å se i disse versene et enestående eksempel på retorikk hvis perfeksjon er nok til å bevise at de har guddommelig opphav," bemerker Rodinson.