Jeg har akkurat hatt en av mine merkeligste leseopplevelser og er sterkt i villrede om hvordan jeg skal begrunne at jeg gir denne boka bortimot toppkarakter.

Vi er i spansk Galicia først på 1900-tallet, fram til ca. 1940. Etter hvert som persongalleriet presenteres, går det tydelig fram at «hovedkarakteren» i denne historien er selve landsbyen: Historien, overtroen, hevngjerrigheten, volden og promiskuiteten.

Vi hører en lang rekke fortellerstemmer, noen navngitte, andre mer diffuse. Vi får en salig blanding av pussige hverdagshendelser, matoppskrifter, kjerringråd og erindringer om mord, barnemishandling, horeri, bestialitet, voldtekt, onanering, dyresex – men slike "dannede" betegnelser er ikke brukt. Alt fortelles i det folkelige språket landsbyboerne bruker seg imellom, og noen forskjønnende, moraliserende eller ironisk forfatterstemme er det ikke snev av. Her lukter det autentisk av kroppslige utsondringer og utdunstinger:

Doña Maria Auxiliadora Mourence (…) var en tykk dame, virkelig tykk, med liktorner og en haltende gange som bestemte takten i alle
reflekser, særegenheter og ulike utdunstninger, en viss orden skal det
være, nemlig to skritt, fem hjerteslag, en vislefis, pause, hosteri,
en skvalefis, rykning ved neseroten, pause, halvkvalt fjert, sukkende
klage, hikkesolo, pause, og så videre til neste dag, neste måned,
neste år og med Guds hjelp.

Bokas tittel henspeiler på den blinde trekkspilleren som underholder gjestene på byens horehus: På repertoaret har han en masurka som han kun har framført to ganger – begge i forbindelse med voldelige dødsfall i landsbyen – og siden nekter han å spille den.

I løpet av de ca. 270 sidene i boka får vi høre sentrale hendelser gjenfortalt fra flere aktører, og det blir (nesten!) tydelig hva alle fortellingene skal lede fram til.
Fra begynnelsen prøvde jeg å holde rede på hvem de ulike fortellerne var og når de forskjellige hendelsene hadde funnet sted, men etter hvert skjønte jeg at det hadde lite for seg. Det var bare å lytte til landsbyen.

De sentrale historiene fortelles og gjenfortelles nemlig med bare en stemme, lidenskapsløst og nesten monotont. Innimellom kommer den samme stemmen med matoppskrifter, kostholdsråd, samt diverse kjerringråd for å kurere skader eller andre lidelser.

Vulgariteter og groteskerier på løpende bånd, ingen pekefinger, ingen dype personskildringer, ingen sentimentale sukk og stønn. Minsanten blir det fengslende litteratur av slikt også. Femmer.

Man griper fatt i en nobelprisvinner i litteratur. Noen ganger skal man faktisk har ryggrad til å la vær...