Romanen Malurtveien 10 av Maria Sand utgitt i 2019 er godt skrevet. Det flyter lett og fint. Hun veksler fint imellom generasjonene. Jeg leser gjerne bøker som gjør meg trist Men; når alle tre kvinnene som denne romanen på 267 sider er bygd rundt ikke ser et lyspunkt i livet, det blir i overkant for tungt å lese om. De burde slippe å være hovedpersoner i en roman er min konklusjon. Jeg kjente lettelse da jeg leste siste side.

Sterk firer! Den tok seg opp. Likte spesielt godt hvordan forholdet mellom hovedpersonene ble beskrevet; mangelen på kommunikasjon dem imellom, at vi fikk fortellerens perspektiv (Mi) og samtidig mannen hennes (Leo) sine tanker i kursivs form, det han tenkte men ikke sa til henne. Sterkt.

Dette er en bok der vi følger en katolsk familie gjennom fem generasjoner. I første ledd av denne kjeden skjedde en fatal hending, og senere har dette satt sitt preg på kvinnene som kom etter.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Komposisjonen av boka kan virke noe forvirrende. Her hoppes det fram og tilbake mellom de ulike generasjonene, og noe av personene møter vi både som barn og som voksen. Hovedpersonen er kvinnen Mi. Når vi ser for oss at det er hennes tanker om sitt og de andre liv vi her presenteres for, blir den intuitive og uryddige oppbygningen lettere å forklare.

I tid starter historien med hun som var Mis oldemor, nemlig Agnes. Hun bor sammen med mannen sin Andreas i et lite hus (nærmest en hytte) ved Mjøsa. Agnes er lærerinne og Andreas er apoteker. For å komme til arbeidet ved Hanar Folkeskole må Agnes ro. Som lærer er Agnes godt likt, men privat har hun et stort problem, hun klarer ikke å få sove om natten. Så en dag på skolen mens elevene er ute og leker, sovner den stuptrøtte dama i stolen. Sa hun våkner, har en forferdelig ulykke skjedd. En mann med hest og kjerre har kjørt over et av barna. Gutten ligger der død. Denne hendingen nærmest knuser Agnes som på denne tiden også er gravid. Da barnet kommer, en jente, klarer ikke Agnes å knytte seg til henne. Det blir faren Andreas som må ta seg av barnet som får kallenavnet Jentabeth. Agnes selv tar stadig turen med toget inn til byen og her blir det til at hun oppsøker et katolsk kapell. Samværet med nonnene gir henne en viss ro, og etter en tid leser hun og konverterer til katolisismen. Hjemme ligger hun mest i senga og ser i veggen, mens Andreas i tillegg til egen jobb har hovedansvaret for barnestell og matlaging. Det er best slik, tenker Agnes, og etter noen år forsvinner hun helt ut av familien. Far og datter flytter da til Oslo, til Malurtveien 10.

Som voksen vil også Jentabeth (Mis mormor) komme til å oppleve en stor tragedie. Hun står ved Mjøsa og ser sin eldste sønn Aslak ro mot Helgøya der kameratene hans har slått leir. Til tross for at vannet er blikkstille denne dagen, skjer det uforklarlige. Aslak faller i vannet og blir borte. Moren stuper uti, svømmer av gårde for å redde ham, men forgjeves. Etter dett er Mis mormor blitt en sammensunket skikkelse, full av selvbebreidelser. Dette kommer også til å plage Mi. Hun ser et bilde av Aslak og oppdager at de to likner på hverandre. Hun klipper håret sitt kort og håper at mormoren skal tro at hun er blitt Aslak.

I Mis nærmeste familie er det flere teaterfolk. Det gjelder både morfaren og begge foreldrene hennes. Disse voksne personene er stadig på farten, og andre ganger holder de løsslupne fester hjemme. Ofte er det mormoren som får overlatt ansvaret for Mi. Hennes egen mor ser ikke ut til å ha så mye tid til å bry seg on datteren.

Hoveddelen av boka er konsentrert om den voksne Mi. Kun er gift med italieneren Leo som hun møtte under et studieopphold i Italia. De har to små barn, datteren Lea og sønnen Lucas. Mi har arvet formødrenes redsel for at ulykker kan oppstå. Gjennom hele oppveksten er hun blitt innprentet negative formaninger, Det er ikke måte på alle tingene hun må passe seg for eller la være å gjøre. Mannen Leo virker å være en fornuftig, men de to ektefellene kommuniserer dårlig. Leo finner seg i mange av hennes innfall uten å si imot. Man merker også at barna er mer knyttet til faren enn til moren selv om han er mye bort fra dem. Dette gjør at hun ymter frampå at de kanskje burde skille lag og ha delt omsorg for barna, Så en kveld da de er på familiehytta ved Mjøsa, skjer det noe. For en gangs skyld finner foreldrene hverandre i en heftig elskov, men da Mi rett etter kaster et blikk ut av vinduet, oppdager hun at de to små barna deres har tatt båten og er i ferd med å ro ut på vannet. Mi styrter desperat etter, kaster seg uti, men rett før hun når fram, har minstemann Lucas falt uti det dype vannet. Nå har også Leo kommet til. Sammen klarer foreldrene å berge gutten, få ham til land og rett på sykehus. Etter noen dager viser det seg at den lille gutten har kommet fra ulykken uten mén. Men nå er det at Mi tar sin endelige beslutning. Det er best for barna at hun trekker seg vekk fra den lille familien og overlater barna til faren. Da vi så forlater Mi i denne boka, har hun tatt inn hos den gamle mirfaren som nå bor alene i Malurtveien.

Malurt er et stoff som vel er forbundet med noe negativt, noe skadelig. Jeg undrer meg litt over hvorfor boka har fått denne tittelen, for så vidt jeg forstår foregår det meste av handlinga i boka på andre adresser. Kvinnene vi møter her er utstyrt med et svært overspent sinnelag. Både Agnes, Jentabeth og Mi trekker seg vekk, gir uten kamp avkall på et fullverdig liv. Kanskje er det omgivelsene eller her religionen som har påført dem en slik ubotelig skyldfølelse. Jeg grøsser når jeg leser at bønnen som de er opplært til å be, begynner slik: ”Herre, jeg er ikke verdig……”

Flott skrevet om kvinner i flere generasjoner, om oppvekst, miljø og arv. Terningkast 6

Bøker lest i 2019