Omtale fra forlaget
"Da min onkel Val Sulton for første gang tok meg med seg inn på det rommet han med en egen stolthet i stemmen kalte biblioteket, dette lumre rommet der veggene var malt grønne og bokhyllene var i mørkt beiset tre, ble jeg strakt på vakt: jeg husker at jeg sto foran ham og ventet mens han så meg an og vurderte meg med de klare blå øynene som jeg nå hadde kjent i flere år og som stadig fulgte meg, og så tok han frem en bok med permer som det knirket litt i da han åpnet dem; jeg var allerede redd, ettersom jeg hadde en vag og desto mer truende anelse om at noe ubehagelig ventet meg, og jeg husker som om det var i går at han åpnet denne boken og viste meg fotografier fra Vietnam-krigen."
Lytteren er en roman der Vietnam-krigen griper inn i en families liv. Val, en tidligere amerikansk soldat i Vietnam-krigen, er gift med en norsk kvinne, og romanen skildrer hans angstfylte samvittighet. Jeg-fortelleren Jon er Vals stesønn, og gjennom hans urovekkende og fortettede historie om sin oppvekst får vi innblikk i en rekke menneskers liv og reaksjoner på en krig som har kastet lange skygger.
Det er også en dypt eksistensiell roman der forholdet til fotografier og billedkunst står sentralt, både rent allmenmenneskelig og når det gjelder krigen som tema.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788202283803
EAN 9788202283803
Språk Bokmål
Sider 254
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Treffsikre inntrykk og et språk som uredd balanserer på kanten av det mulige. Og uendelig følsom.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg tenkte at jeg nå måtte begynne å tenke på noe annet enn Vietnam-krigen; jeg ville tenke på Nana. Jeg gikk langsomt. Solen blendet meg, og jeg la merke til et hvitt mapapir som lå veikanten. Alt virket en tanke uhyggelig på meg denne dagen, og jeg forsto at jeg måtte ta meg sammen og visste ikke hvordan jeg skulle kunne gjøre det. Men det var en lettelse å være ute og gå. Jeg kjente eimen av tørr asfalt, og av vårlig klar luft, og jeg ville åpne meg for alt og leve mitt eget liv og ikke evig og alltid befinne meg under åket av erindringer om en krig som var slutt før jeg ble født, og jeg lurte på om jeg våget å fortelle Nana om alt dette.
Nei, ikke nevn det for henne, tenkte jeg.
Jeg syklet samtidig som jeg så for meg et fotografi Val hadde vist meg inne på biblioteket, et fotografi av en ung nordvietnamesisk soldat som ligger død på slagmarken, med en pose patroner og et fotograf av en ung kvinne ved siden av seg, eller rettere sagt: ved siden av liket av ham – på den sølete bakken. Dette bildet hadde gjort et sterkt inntrykk på meg, og Val hadde sagt at det var noe skremmende ved å måtte konstatere hvilken rolle den rent estetiske løsningen spilte ved et slikt fotografi; med andre ord, hadde Val sagt, hvis dette bildet ikke hadde vært så fengslende i estetisk forstand, med sin stramme klare fokus på den falnes ansikt, og hender, patronene og bildet av den unge kvinnen, alt sammen fortettet innenfor bildets rektangulære flate, ville det neppe ha vakt noen oppsikt, eller blitt kjent. Val virket urolig. Jeg syklet videre og grunnet over denne dype uroen som Val hadde gitt uttrykk for. Han hadde pekt på at fotgrafiet av den falne nordvietnameseren utmerker seg med sitt rytmiske samspill mellom lyse og mørke felter, og patronene, som ligger i en haug, gjentar fingrenes former hos den falne. Val hadde sagt at vår kulturs estetiske bilder vegeterer på det onde, uten virkelig å kunne gripe det, og denne tanken, som jeg ante at jeg bare til en viss grad kunne forstå, sto for meg nå mens jeg syklet, og jeg fikk en fornemmelse av å måtte sykle fort, vekk.