London rules
av Mick Herron (forfatter).
John Murray 2018 Heftet
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
London Rules might not be written down, but everyone knows rule one.
Cover your arse.
Regent's Park's First Desk, Claude Whelan, is learning this the hard way. Tasked with protecting a beleaguered prime minister, he's facing attack from all directions himself: from the showboating MP who orchestrated the Brexit vote, and now has his sights set on Number Ten; from the showboat's wife, a tabloid columnist, who's crucifying Whelan in print; and especially from his own deputy, Lady Di Taverner, who's alert for Claude's every stumble.
Meanwhile, the country's being rocked by an apparently random string of terror attacks, and someone's trying to kill Roddy Ho.
Over at Slough House, the crew are struggling with personal problems: repressed grief, various addictions, retail paralysis, and the nagging suspicion that their newest colleague is a psychopath. But collectively, they're about to rediscover their greatest strength - that of making a bad situation much, much worse.
It's a good job Jackson Lamb knows the rules. Because those things aren't going to break themselves.
Bokdetaljer
Forlag John Murray
Utgivelsesår 2018
Format Heftet
ISBN13 9781473657403
EAN 9781473657403
Serie Slough House (5)
Genre Agenter og spioner Thrillere
Språk Engelsk
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
0 6 3 1 0 0Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 221)
14:58, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
«Men takk for mansplainingen, Cartwright,» sa Lamb. Han så på Louisa. «Mansplaining er når en mann forteller en kvinne noe hun allerede vet, på en nedlatende måte,» sa han, sakte og tydelig.
«Takk.»
«Vil du jeg skal gjenta det?»
«Nei, det går bra.»
«Glimrende.»
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 147)
14:59, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Og det var hovedgrunnen til at Catherine burde være engstelig: Lamb hadde kidnappet Sjefsbikkja og sendt hestene ut på et sinnssykt ærend som, hvis det skulle vise seg å ikke være så sinnssykt likevel, krevde sytten ganger så mange agenter og mye mer ressurser, hvis de ikke skulle gjøre vondt verre. Noe som var deres spesialområde, som noen hadde påpekt. Så hvorfor føltes dert hele bare som en vanlig dag på kontoret? Hun måtte ha vært her for lenge.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 147)
15:00, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Det var når bomben sluttet å tikke at man burde bli redd.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 15)
11:35, 19. september 2023* Ingen har det som favoritt.
Etter en rask tur innom de to kontorene i denne etasjen – pregløse rom med farger man bare finner på eldgamle fargekart, der sidene er så blasse at alt har blitt nyanser av gult og grått – og en stor bue utenom den mørke flekken under radiatoren, der det har vært en eller annen rustfarget lekkasje, er det tilbake i trappa, som er så gammel og vaklevoren at morgengryet er det eneste som kan bruke den uten å lage lyd – det vil si bortsett fra Jackson Lamb, som når han føler for det kan bevege seg gjennom Slough House like lydløst som et spøkelse, om enn noe mer korpulent. Andre ganger foretrekker Jackson den direkte tilnærmingen, og gyver løs på trappa så det høres ut som en dritings bjørn med en trillebår full av tomme ølbokser.
Men morgengryet kommer til de to siste kontorene mer som et vaktsomt spøkelse enn en full bjørn, og det ser liten forskjell på dem og de i etasjen over, kanskje bortsett fra litt ruglete maling på veggen bak det ene skrivebordet, som om den har blitt malt før den ble ordentlig rengjort, pluss noen klumper som henger igjen på gipsen: best å ikke dvele ved hva det kan være. Ellers har dette kontoret det samme preget av frustrerte ambisjoner som de andre, og for en som er så sensitiv som det lettbeinte morgengryet, rommer det også et minne om vold, og kanskje en anelse om at det vil bli mer. Men morgengryet vet at anelser kan forsvinne som dugg for solen – morgengryet kan alt om dugg – og det dveler ikke et sekund ved muligheten for det. Det går videre, ned den siste trappa, og glir utrolig nok gjennom bakdøra uten å ty til det dyttet som vanligvis må til, for døra er beryktet for sin motvilje mot vanlig bruk. I den fuktige, lille bakgården til Slough House tar morgengryet en pause – klar over at dets tid nesten er ute – og nyter den siste, kjølige stunden.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
