Omtale fra forlaget
Lisboa er en roman-formet-som-reisebok. I Lonely Planet-inspirerte kapitler om hoteller, barer, museer og «getaways» guides leseren rundt både i Portugals hovedstad og i tankene til en forelsket nordmann langt hjemmefra. Den norske hovedpersonen flytter til Lisboa for å være sammen med en portugisisk interrailer han har møtt i Oslo. Inês. Jenta med den store ryggsekken. Men hvor lett er det egentlig å leve sammen når man kommer fra to ulike kulturer? Hvordan kan man vite når man har valgt rett? Hvorfor er ikke kjærligheten mer som på film? Og må alle samtaler mellom nordmenn og portugisere på død og liv ende med en krangel om klippfisk? Lisboa gir ikke noe uttømmende bilde av verken Portugals hovedstad eller jakten på ekte kjærlighet i vår tid, men et og annet lærer man om begge deler allikevel. Inneholder også praktiske parlører, restaurantvurderinger og minst ett spark til Karsten Alnæs’ Lisboa-guide fra 2001.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788282880190
EAN 9788282880190
Språk Bokmål
Sider 282
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketKanskje må man brytes ned til man er så svak at man virkelig trenger den andre. Kanskje er det først da man kan elske. Når kjærligheten er mer enn en hyggelig bonus på toppen av alt annet som er bra. Når det er noe man virkelig trenger for å klare seg. Kjærlighet må være mer enn et overskuddsprodukt. Hvis man ikke virkelig trenger noen andre enn seg selv, kan man heller ikke elske noen annen enn seg selv.
I en verden hvor man bor langt hjemmefra, uten kjæreste, er det vennene som utgjør tryggheten. Hvis man er heldig å ha noen, er det de som gir den lille stabiliteten fra dag til dag. De er faste referansepunkter som gjør at man ikke blir altfor svimmel av det faktum at jorda både går rundt sola og spinner rundt sin egen akse samtidig.
Forpliktelse fascinerer meg. Jeg har uskilte foreldre.
Men han var skuffa, og jeg hadde dårlig samvittighet. Det har jeg fortsatt. Egentlig synes jeg ikke at venner skal gi hverandre dårlig samvittighet, og Knut gjør ikke det heller, det klarer jeg helt fint selv.
Sakte, men sikkert er det blitt lenger og lenger mellom hver fortrolige samtale. Jeg pleide aldri å svikte vennene mine før, men nå gjør jeg det hele tida, og jeg tenker at jeg har rett til det. Siden jeg er blitt forelska.