Omtale fra forlaget
«Jeg husker jeg var tidlig på jobb. Alt jeg hadde med i skulderveska var Rolling Stone med nylig avdøde Roy Orbison på omslaget, en gul notisblokk og tre røde tusjpenner. Jeg hadde to timer på meg før Skippern og de andre journalistene kom på jobb, og bestemte meg for å anvende tiden vel, så jeg skrev. Seks bokstaver. Ett ord. Da resten av redaksjonen møtte opp til morgenmøtet, hadde jeg ikke kommet noe videre. Ett ord var alt jeg hadde å vise til etter min første seriøse skjønnlitterære arbeidsøkt ved en skrivemaskin. Sitt beskjedne omfang til tross, i sum utgjør det jeg skrev noe av det aller viktigste i hele min litterære produksjon, for ordet jeg skrev var: Skogli.» Levi Henriksen er en av våre største historiefortellere. I La meg få vandre i min sannhet skriver han om hvordan han ble forfatter og musiker. Det handler om bøkene og sangene han har skrevet, om forfatterne og musikerne som har inspirert ham, om Kongsvinger og Amerika og om Hemingway og Johnny Cash.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2022
Format Lydfil
ISBN13 9788205580251
EAN 9788205580251
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Levi Henriksen
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Medrivende og inspirerende om skriving, musikk og Kongsvinger. Jeg får lyst til å lese de bøkene jeg ikke har lest av Henriksen.
Levi Henriksen er en svært produktiv forfatter, og jeg har lest mange av romanene, novellene og artiklene hans. Jeg kjenner og lar meg begeistre over hans verden som har sitt sentrum ved Kongsvinger, men han tar oss også med på turer ut i verden – særlig til Amerika – og inn i forskjellige miljøer, både blandt pinsevenner og rockidoler. Dette er en samling artikler med mange personlige fortellinger hvor vi møter forfatteren selv, også som musiker, samt mange referanser til hans forbilder, som Hemingway og Johnny Cash.
Det meste av det han skriver om er jo på mange måter fra en gutteverden med biler, fotball og rock i utkant-Norge, - fjernt fra min Oslo vest- og kulturkjerringverden, så jeg har fundert litt på hvorfor jeg er så begeistret for det han skriver. Hovedsakelig tror jeg det rett og slett er fordi det er veldig godt skrevet, samt at jeg får et møte med et ekte miljø og en sann sjel, godt og følsomt skildret, - et miljø som blir litt ekstra interessant fordi det nettopp er så fjernt fra mitt. Jeg opplever det imidlertid som en viktig del av norsk virkelighet som jeg gjerne vil vite mer om og nødig vil føle meg for fjernt fra. Skjønt alt i disse bøkene er jo slett ikke så langt fra min verden, mange av de kulturelle referansepunktene han har, er jo felleseie, - skjønt jeg må innrømme at det merkes på musikkinteressen at han er en del yngre enn meg. Men hans fortelling om Guy Clark bragte frem gamle minner, så for meg ble Guy Clark et lydspor til resten av boken, - noe som løftet lesingen til nye høyder!
Boken er jo også et interessant møte med forfatteren selv, hans tanker om og opplevelser av musikk og litteratur. Særlig én fortelling, «Om å fylle ut de hvite flekkene», traff meg med stor gjenkjennelighet. Der skriver han om hvordan omgivelsene i en bok han leser, kan bli projisert over på omgivelsene der hvor han leser boken, og derved gi et spesielt preg til det stedet, - en opplevelse jeg kjenner meg helt igjen i, men som er vanskelig å forklare. Men det var påminnelsen om Guy Clark og denne skildringen som var med på løfte boken fra terningkast 5 til 6 for meg!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket