Kunsten forholder man seg noe mer reservert til. Det er ikke så underlig. Det er den subtileste urimelighet vi hengir oss til. Den opererer ikke bare med organisert flukt fra den trivielle rimelighet, men simpelthen med en orientering i selvet. Det kan være risikabelt. Kunstneren er radikal i nøyaktig den grad hans kunst foruroliger vår status for en godtatt identitet.

Personlig tror jeg altså at den dype og "umotiverte" uro under alle små hverdagslige uroer er hovedkilden til all uforklart følelse av ulykke og lykke utenfor det plan som noe odiøst er kalt det trivielle - og at de lynnedslag av de sødmefylte stemninger vi måtte lønnes med under striden, er den svimle gjenkjennelse av et tapt jeg.