Før arabiske immigranter og fremmedarbeidere bosatte seg i i gata og området som omringer det i såpass stort antall at det startet å bli referert til som "Lille Beirut" eller "Gaza Strip", var Sonnenallee et markant punkt i den kalde krigens historie.

Gata, som forbinder distriktene Neukölln og Treptow-Köpenick i Berlin, er 5 kilometer lang. Bortsett fra en stripe med brostein som går på tvers av kjørefeltet på et punkt i veien, er det ingenting som tilsier at det er noe ekstraordinært ved den. Noen gang. Men den lille stripen med brostein er viktig. En gang markerte den en skillelinje mellom to verdener. To politiske tankesett i ideologisk brytekamp.

Før muren falt, krysset Berlinmuren her. Den veldige, skrekkelige og ikoniske muren som skilte Vest-Tyskland på den ene siden og DDR på den andre. Vestlige verdier, kapitalisme og Rock på den ene siden. Kommunisme, planøkonomi, overvåking og statssanksjonert pop kultur på den andre.

I Thomas Brussigs satiriske roman " I den korte enden av Sonnenallee" blir livet på den andre siden av muren avdekket i all sin absurditet og ordinæritet midt oppe i alt det utenforstående så på som ekstraordinært.

Historien følger en gjeng venner som alle bor i området.

Michael "Micha"Kuppisch bor sammen med sin hjemmeværende mor, sin trikkekjørende far, søsteren og til tider broren som tjenestegjør i militæret og onkelen som ofte kommer over fra Vest.

Micha er som tenåringer flest; keitete, rampete, dypt lojal mot vennene vennene sine, og -om mulig- enda dypere forelsket i Miriam. Hun går i parallellklassen og er populær blant guttene. Dessverre vet hun ikke at de eksisterer. Eller, hvis hun gjør det, er hun utrolig flink til ikke å vise det. I stedet er hun opptatt av den endeløse listen med gutter som stadig venter på henne utenfor skolen med motorsykkelhjelm eller flashy biler.

Når Micha og vennene klarer å fri seg fra sine stadige forsøk på å iscenesette situasjoner hvor de kan tiltrekke seg Miriams oppmerksomhet, er de opptatt av Vestlig musikk. De hører på forbudte sanger som Hiroshima og Moscow, Moscow. Kjører i timevis for å prøve å kjøpe Rolling Stones plate(r) fra narkomane hipstere som er opptatt av å fornærme kundenes musikksmak enn av å selge plater.

Livet blir ikke enklere av at de hisser seg på seg en avsnittsbetjent med store ambisjoner. Men onkel Heinz sier at det ikke kan fortsette sånn. Han smugler varer til dem fra Vest, mens han insisterer på at systemet en gang er nødt til å kollapse under sine mangler og absurditet. Søsteren hans, Michas mor, er ikke like optimistisk. Hun forholder seg til verden slik den er. Derfor sørger hun for at naboen, som hun er sikker på tilhører STASI, ser at de abonnerer på partiavisen Neues Deutschland. I tillegg insisterer hun på at Micha må utmerke seg akademisk slik at han kan bli sendt til Moskva for å studere.

Men Micha har ikke planer om å bli en utmerket elev. Eller en solid borger.

"I den korte enden av Sonnenallee" er en kort roman. Et hundreogtjuesju sider for å være presis. Men til tross for dens korte lengde, klarer den å si mye vettugt. Enda mer imponerende er det at den evner å si det vettuge på en morsom måte.

Karakterene er levende, og har særegne og individuelle karakteristikker som gir leseren en nøkkel til å forestille seg et liv for dem både før og etter hendelsene i boka. Forfatteren er så økonomisk, likevel så ledig med språket sitt, at han gir oss denne reservoaren uten å skrive side opp og side ned av bakhistorie.

" I den korte enden av Sonnennallee" er ikke primært ikke en bok om DDR. Det er mer en oppveksthistorie i DDR. Ungdommene som historien handler er såpass gamle nå at de er klar at noe ikke er som det skal være. Men det opptar ikke konstant deres livsverden Der de voksne enten har bukket under for frykten og er medgjørlige eller er så fatalistiske at de utfordrer skjebnen med små hverdagslige protester, er ungdommene opptatt av store fekter. Både i kjærlighet og når det gjelder samfunnsendringer. Men fordi de ikke har noen rollemodell som kan jekke ned de bombastisk og ofte idiotiske ideer, gir de seg ut på farlige- men komiske- veier for å realisere endring.

" I den korte enden av Sonnenallee" er øm, morsom, varm, og til tider- poetisk. Den gir ikke bare et innblikk i livet i DDR fra ungdommenes ståsted. Den er livsbejaende i tillegg.

Det er en av disse sjeldne bøkene du tripper av glede og ikke kan vente med å prakke på venner.

Denne boka fikk jeg anbefalt av bibliotekaren på det lokale biblioteket da jeg sa vi planla en tur til Berlin. I det jeg hadde funnet boka på anvist hylle, så en annen bibliotekar på den og nikket bifallende. Allerede da mistenkte jeg at jeg hadde funnet en liten perle.

Boka er en litt naiv, litt ironisk, veldig varm og utrolig underholdende oppvekstroman om Micha og vennene hans som vokser opp i den delen av Sonnenallee som endte opp på den østtyske siden av muren. Boken handler ikke først og fremst om forholdet mellom øst og vest, og den handler ikke egentlig om muren selv om de bor rett ved siden av den, likevel sitter jeg igjen med et mer (bokstavelig talt) fargerikt bilde av hvordan det kunne være å bo i Øst.

Hele bokomtalen finnes i bloggen min.

Til jubileet for murens fall- romaner med handling fra DDR

Dessverre er ikke alle tilgjengelig på norsk