Jeg må si jeg lurer litt på hva tanken bak denne boken er, det er som om forfatterne vil ha fram litt for mange ulike ting, slik at den blir litt usammenhengende. Den fremstår som en reisedagbok fra en pilegrimstur til 88 templer i Japan, men den gir også bakgrunnshistorier fra noen av templene, litt om japansk kultur og buddhismen. Dette er en coffee table-bok, den er stor, med mange flotte bilder.

Bildene er det jeg liker aller best med boken, samt delene der det blir fortalt om kulturen, skikker, historiene fra templene og religion. Det som trekker ned for min del, er at jeg synes teksten er dårlig skrevet, den er rotete og til tider i en oppstykket og notataktig skrivestil. Den er skrevet i en humoristisk, av og til lettere harselerende tone, noe jeg synes passer dårlig for en pilegrimsvandring og høytidelige besøk i templer. Setninger som "Vi fant en veldig, veldig, veldig lokal restaurant" og "Noen ganger er det så sjukt behagelig å bliiii"...sier noe om det hverdagslige språket i boken.

Det er irriterende mange gjentagelser. For all del, jeg forstår at det blir gjentakelser (gå, spise, sove) når man tar for seg ett og ett tempel, og skriver det i dagbokform, det er ikke slike gjentakelser jeg snakker om. Det er det at man helt i begynnelsen av boken skriver noe om hvorfor japanske kvinner har to blåmerker på rumpa, og så fortelles dette om igjen, nesten ordrett på side 76. Det er flere slike typer gjentakelser igjennom boken. Dagboknotatene kommer ofte etter teksten, slik at man om igjen leser ting som er beskrevet i teksten. De kunne med fordel kuttet ned på en del av de personlige tingene, slik som at mannen til en av damene stadig ringer på en av de andres telefon...tydeligvis til irritasjon for de andre. En av damene som var med på turen blir bare nevnt i to dagboknotater, en av dem litt negativ om noen hjemme, hvorfor nevne henne i det hele tatt? Hva er formålet med å ha med disse tingene i teksten? Helt bakerst i boken er det en presentasjon av damene som var med på turen, hvorfor sto ikke dette på første side, slik at vi gjennom boken kunne vite hvem det var bilde av?

Jeg kunne ønske meg tekster til alle bildene. Man aner ofte ikke hvilket tempel som er avbildet. På side 43 er det et bilde fra tempel nr. 28, som er omtalt på side 118! Det hadde også vært interessant å vite hvem personene på bildene er i forhold til personene som er nevnt i teksten. Endelig i kapittel 14 kommer det som burde vært nevnt i begynnelsen av boka, nemlig innføring i Buddhisme. Det er en såpass viktig del av pilegrimsturen at det burde vært nevnt før reisen startet, slik ville man ha hatt mer forståelse av historiene som blir fortalt om noen av templene.

Gjennom boken får vi høre om det irriterende kartet som de ikke klarer å lese fordi det står på japansk, jeg tenkte hele tiden at de på slutten ville ha presentere et norsk kart slik at andre som tar turen etter dem kunne ha fått hjelp i dette, det gjorde de dessverre ikke, jeg ble litt skuffet over dét.

På tross av kritikken, gir jeg boken en firer. Jeg kan ikke trekke så mye for min personlige irritasjon over deler av teksten, det kan hende noen andre synes det passer helt fint! Jeg gledet meg dessuten mer enn jeg irriterte meg, de vakre bildene fikk meg til å ville dra. Satte også stor pris på alt som handlet om Japan og Buddhismen.