«Jeg er dørvakt. Det er et fag. Jeg kan bedømme et ansikt i brøkdelen av et sekund, eller hive en mann på dør så han tror han går i protest. Det finnes bedre jobber, men jeg har hatt verre. Ikke alle kan være dørvakt. En må ha den rette holdningen. Poenget er å holde dem som skal være ute ute, de drukne, horene, sprøytenarkoene, de fillete avvikerne, gærningene, de som ikke vil passe inn, alt søppelet.» Hvit mann, s. 11

Henrik Hovland er et av disse sjeldne menneskene du ikke kan annet enn si bare måtte bli forfatter. Biografien hans er såpass eventyrlig. Han er utdannet tømmerhogger (er det mulig?), har jobbet som reiseleder, vært dekksgutt i Alaska, jobbet som anleggsarbeider i USA, reporter i flere land og regioner, vært frivillig i den franske fremmedlegionen og jobbet for FN som etterforsker.

Jeg etterlater enda flere ting, men du skjønner hvor jeg vil hen. Det mest sjokkerende er ikke alt det jeg akkurat har ramset opp, men at han, med unntak av to bøker, kun har skrevet utelukkende for barn.

Jeg sier ikke at det er noe galt med å skrive for barn. Men etter å ha lest «Hvit mann», hans første bok, kan jeg ikke la være å assosiere hans stil med Tomas Espedal. I hvert fall til en viss grad. Han har det samme nøkterne og røffe språket, huggende setningene og evnen til å blande det biografiske og det litterære på en spennende måte.

Det er det han gjør i «Hvit mann». Nesten alle de seksten novellene i samlingen, har selvbiografiske elementer. Protagonistenes yrker og stedene historiene finner sted i, låner generøst fra forfatterens liv.

Dermed er det ikke overraskende at en ser ham for seg der han graver grøfter sammen med medsoldater som drømmer om å knulle sau (i «Un mois de service», den første novellen), stiller seg hvor mye som er fakta og hvor mye som er fiksjon mens en leser «Hvit mann», den andre novellen som sitatet over er hentet fra, og «L», en av de andre novellene, hvor protagonisten besøker en eks som ikke vil se ham og banker opp venninnen hennes til blods.

Alle novellene handler om gutter og menn som sjeldent eller aldri er dannede, omtenksomme, velartikulerte eller gode. Men de er heller ikke bare grovkjeftede, rasistiske, sexistiske eller onde.

Språket, den nøkterne stilen og historiene som fortelles er samlingens sterkeste kort. Men bare når historiene som virkelig skinner, får lov å puste. Dessverre skjer det motsatte litt for ofte. «Verdens vakreste brystvorter», den syvende og beste novellen kunne med hell vært lengre. Det samme kunne «Apasje» og «Frokost» (den trettende og særeste novellen).

Med et par annerledes valg kunne samlingen vært veldig god. I stedet ender den med bare å være god.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Hvit mann
Utgitt: 1989
Forlag: Cappelen
Sider: 107

Terningkast: 3