Krigen mot de alvorlig handikappede i fysisk og psykisk henseende sluttet ikke med Nazi-Tysklands nederlag (...)

Den foregår fremdeles i verden, og den kommer til å fortsette så lenge det finnes mennesker som ikke vet hva det vil si å være menneske, så lenge det finnes mennesker som mener at mange levende ikke er verd at en lar dem få leve. Eller at det er liv som ikke er verd å bli født!

"Når menneskelig tenkning er kommet til en blindgate og ingen utvei ser for sine problemer," sa pastor Fritz rolig, "så kan troen strekke sine vinger. Det har aldri vært bedre livsvilkår - for troen."

De to diakonissene begynte å synge dempet, og det var noe i stemmene deres som gjorde dem til mer enn sosialarbeidere, mer enn barnepleiere, ja, i virkeligheten gjorde dem mer til mødre enn enkelte mødre er det.

Milde Jesus, du som sagde
At til deg skal barnet gå
Du som hender på dem lagde
Ennå signer du de små -

"Du behøver ikke å skamme deg over tårene dine. Tårene er også en av kjærlighetens gaver. Men tenk hvor rike vi er alle sammen, fordi Jesus forlot sitt himmelske hjem for å komme til oss og være vår venn!"

For henne gjaldt det tiden nå. Fortiden var fortid, klar og tilgitt. Fremtiden var lagt i Guds hender. Nå var alltid akkurat nå, dette enestående øyeblikket da hun kunne dele Guds kjærlighet med andre - og det var hennes fryd.