Hadde gledet meg veldig til Gingers selvbiografi, siden han er slik en fantastisk karakter og siden han alltid fascinerer i intervjuer. Han har da også levd et liv som får de fleste romanfigurer til å fremstå som kjedelige, involvert i alt fra pionergrupper innen blues, jazz, rock, psykedelia og tungrock, superstjernetilværelse, hesteløp, og væpnede konflikter i Afrika. Det som trekker ned historien litt er, vel, han selv. At det er han selv som skriver historien gjør jo at han alltid fremstilles som et uskyldig offer i alle konflikter han noen gang har opplevd, og alle han noengang har hatt konflikter med gjennom sitt lange liv (og i Gingers tilfelle er det MANGE) er selvfølgelig fullstendig idiotiske drittsekker, mens han selv bare er uheldig som møter slike mennesker hele tiden. Boken er nok et must for oss Ginger-fans, men mannen er jo en selvrettferdig sosiopat. Noe som gjør han til en veldig morsom karakter, men som gjør at man blir litt lei av sytinga hans og fremstillinga av han selv i best mulige lys hele tida. Hadde også håpet at han skulle snakke litt mer musikk, da intervjuer om han alltid er givende og lærerike på dette, men denne boka handler mest om hans personlige liv. Liker boka veldig godt, men innfridde ikke helt de forventningene jeg hadde.