Denne romanen gir en gripende og realistisk skildring av arbeiderklassens liv, fattigdom, økonomisk nød og klasseskiller i Frankrike på 1800-tallet. Historien fokuserer på gruvearbeiderne i en liten gruveby og deres kamp mot de brutale arbeidsforholdene de må tåle. Zola beskriver på en levende og detaljert måte den daglige kampen for overlevelse og de enorme sosiale og økonomiske ulikhetene mellom arbeiderne og gruveeierne.

Germinal er kjent for sin dyptgående utforskning av arbeiderklassens liv, samtidig som den inneholder elementer av drama. Hvis du er interessert i en roman som kombinerer sosiale temaer med en spennende og rørende fortelling, vil Germinal være midt i blinken.

Selv om boken er gammel har den i tillegg til å friske opp perspektivet; vår tids luksus liv opp mot slitet for noen generasjoner tilbake, har den også kloke og varige sannheter. Det er interessant å se at Zola på denne tid formulerer samme slagord som den sittende regjering gjorde i valgkampen - "nå er det vår (vanlige folk) sin tur".
Og tanker om likhet for alle, mer rettferdig fordeling av velstand er visst fortsatt aktuell.
Boken blir kanskje noe langdryg i siste del, og elendighet og motløshet endeløs. Syns nok også det virker noe urealistisk at de streikende kan holde det gående så lenge uten tilgang på mat.
Likevel - det er en god bok, og jeg dras gjennom handlingen. Det er drama.
Jeg legger igjen en 5-er.

Gjennomgang av etterlikningens utvikling, hvor hver periode/forfatter, ved sitt geni, utvikler en metode som gir arvtakere, eller er et viktig sidesprang i slektskapet, eller står som kontrast til hvordan den nye kunst brillierte i det gitte anseende. Litteraturen som bidrag til forståelse og framgang. Fremveksten av den europeiske form for realisme, en seriøs fremstilling av samtiden(es) virkelighet på bakgrunn av en konstant foranderlig historisk bevegelse.

Boka ender med genier som Proust og Virgnia Woolf. Deres stilopphav kan man spore tilbake igjen til antikken, hvor de første påviselige frø ble sådd - om det så var i Det gamle testamentet, eller annensteds. Deres bidrag er like mye geniets, da det er nyskapende i sin etterlikningsmetode, og hva det ser å etterlikne.

Dette er også et svar til spørsmålet som sirkulerte for noen måneder siden: hvorfor og hva er kvalitetslitteratur, og hvorfor velger noen å lese klassikere foran andre andre, mer moderne bøker? Slike diskusjoner som sirkuerte rundt definisjon av mote og kommersialisme (to vidt forskjellige begrep). Selv om de mer subtile poeng gjerne krever en viter for å poengtere - noe jeg ikke er og ikke forsøker på - ligger det kanskje i leserens bevissthet der som en kjent ukjent, at det er noe "i visse klassiske", som man ikke får mettet i bøker som har andre intensjoner enn å først være Sann (, så appell).

Derfor er mitt svar: visse klassiske bøker, ofte de som følger i tradisjoner, er store i stil og har en viss intensjon, og svarer intensjonen godt. Moderne bøker har en annen intensjon, og kan svare disse intensjoner godt; de svarer til det moderne leser søker. En kommersialistisk bok etterlikner markedets topper, og bruker slibrige triks, lages etter mønster som først og fremst ønsker å selge: den kan gjøre dette bedre eller dårligere, og er etter mitt skjønn den moderne lav litteratur. En populær bok følger en populær stil, og kan svare stilen bedre eller dårligere. Det finnes alltid moderne stiler. Om femten år(?), har vi kanskje klassikere blant disse stiler også. Forfatteren som "gikk for langt og mettet ut stilen", han nyskapende, og hun enestående dyktige.

Mitt poeng med pop og kommersialisme har ingenting med Auerbach å gjøre. Det beror kun på min gjetting. Så vik ikke Auerbach om du er uenig med meg, noe en del sikkert er. Jeg regner med jeg både kommer til kort og går for langt.

Til sides med det. Her er listen av de høyst betydelige verk i samfunnets, menneskesjelens, minnets, fortellerens, individenes (etc) etterlikningskunstens fremvekst. Utviklingen av en realisme som utgjør én kvalitetslitteratur. Auerbachs Mimesis hører også til listen, på et innfløkt og komplisert vis (som egentlig bunner ut i min søkte viljekraft).

Omsider seiler vi inn i mer kjente litterære farvann, ja, endog til Skandinavia og Ibsen. Mange saftige godbiter i denne listen! Balzac, Flaubert, Hugo, Stendhal, Zola, Austen, Scott . . . og selvsagt flere.

Om "The Democratic Age" (år 1832-1900) skriver Bloom:
- - - I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.

Link til boken her på Bokelskere.no.