"Galleristen" er en norsk debutbok fra 2023 om en usympatisk, selvbedragersk og overfladisk gallerieier som, med et satirisk blikk, navigerer seg i en eksperimentell og pretensiøs kunstverden. Så oppdager han en "urovekkende figur" i et av kunstverkene, og dette tvinger han til å forsone seg med fortiden sin. Eller noe sånt. Dette virker dessverre mer interessant og spennende enn boken egentlig er, for mine forventninger ble ikke helt innfridd.

I det hele tatt er jeg noe usikker på hvilke forventninger det er rimelig at jeg kan ha. Norsk samtidslitteratur er ikke noe jeg er vant til å lese. Hva kan man si om det? Er dette her representativt for den slags? Vanskelig å si for meg, altså, for jeg leser nesten bare fabelprosa. Jeg er mest glad i å undre meg og la meg forføre av magi, henrive av forbauselse og grøsse av eksistensiell villrede. Men innimellom får jeg lyst til å roe meg litt ned med "vanlig litteratur", tre inn i realismens og alminnelighetens farger og la det få lede meg inn i livets og sjelens irrganger. Jeg håper også at det kan gi meg en leseglede som er like sterk og god. Det har hendt før og kan selvfølgelig hende igjen. Hvis ikke så håper jeg i verste fall at jeg får "renset ganen" med litt avstand fra fantastisk litteratur og slik sett fornye entusiasmen og bekrefte min lidenskap for den.

Kan hende jeg har for store forhåpninger til en debutbok og for store tanker om hva den kan gjøre for meg, og da er det lettere for meg å være strengere i min vurdering av den. Jeg ble uansett ganske skuffet. Jeg valgte jo å lese "Galleristen" fordi den virket både morsom og filosofisk, og så håpet jeg at forfatteren kunne lære meg noe om kunst eller i det minste gi meg et nytt perspektiv på det. Men jeg følte ikke at jeg fikk så mye ut av det kunstneriske aspektet ved boken. Dette kan skyldes min manglende kunnskap om emnet, naturligvis, men da kommer romanen til kort for lesere med lite kunnskap om kunst, og den vil fremstå som pretensiøs. Det kan også skyldes at forfatteren rett og slett ikke utforsket estetikk i stor nok grad og heller bare forsøkte å få leseren til å le, men da kan man si at romanen manglet emosjonell og intellektuell substans. Kanskje man med et glimt i øyet vil driste seg til å kalle det hele et spill for galleriet?

Boken er dessuten veldig kort. Kapitlene likeså. Det blir for lite rom til å utvikle bekjentskap og nærhet til personene og historien. Alt som beskrives om romanens innhold - alt om kunst og selvbilde og identitet og den urovekkende figuren og hovedpersonen forhold til sin far – det er der jo, men kun så vidt, og da sitter jeg liksom igjen med en relativt lite tilfredsstillende leseopplevelse. Jeg er også usikker på hvor seriøst jeg skal ta alt sammen. Er det satirisk, komisk, kritisk eller seriøst ment? Hva er det som skal få meg til å føle, få meg til å tenke?

Det er et nokså alminnelig syn å se en kvinne i en trapp, men den som leter etter mening, har større sjanse for å finne det.

Til å handle om kunst og skjønnhet og kjærlighet, vennskap og pappaproblemer er språket og handlingen ganske overfladisk. Sandstads fremgangsmåte er mer fokus på overflater og materialer enn følelser. Flere vitser enn meningsfulle betraktninger. Det ble dessverre litt for platt om kunst, for blekt om identitet og for grått om relasjoner. Det skjer enten for lite av det dype eller for mye av det grunne. Alt i alt blir det litt som et moderne kunstverk man ikke forstår seg på, og som man bare blir frustrert, utålmodig og oppgitt av.

For en fryd det ville være om noen alltid ville gjennomskue meg.

Avslutningsvis vil jeg si at den jo var humoristisk, da! Det skal den ha! Her var det lett å humre av hovedpersonens tanker og påfunn, så jeg hadde det heldigvis veldig gøy innimellom 😊

Jeg har blitt truffet av en måkebæsj av uro.