En veldig morsom satirisk bok med handling fra verdensutstillingen i Brussel i 1958.
Hovedpersonen Thomas jobber ved Central Office for Information i London for det meste med å utarbeide nasjonale informasjonskampanjer om alt fra hvordan man skal krysse veien til å huske å vaske hendene. Men når sjefen finner ut at moren han er fra Belgia og faren driver pub blir det bestemt at han skal sendes til verdensutstillingen i Brussel for å ha overoppsynet med puben Britannia på den britiske paviljongen.

Slik endres livet hans til å fly på endeløse planleggingsmøter og gjengivelsene av den er bar helt kostelige og tar virkelig arbeidslivet på kornet. De han skal jobbe sammen med har heller ikke mye tro på prosjektet.

Six months from now we’re all going to be packing up with no more understanding of each other than when we started. On the other hand, if the people in charge want to chuck away a few million setting up this crazy fair, good luck to them. I’m quite happy to lend a hand in exchange for a decent cut (s. 54)

Snart er han på plass i Brussel der den belgiske kongen åpner utstillingen

King Baudouin proceeded into the Grand Auditorium, where shortly after ten o’clock, he delivered his inaugural speech. A speech in which he expressed his view that humanity was standing at a crossroads, and that it faced two paths, one which led towards peace and one which led to destruction. He recommended, on the whole, taking the first of these paths. It was a fine, wise and memorable speech, most people agreed afterwards (s. 81).

Og slik blir han del av en helt egen verden av folk som jobber, bor og morer seg sammen. Men dette er mitt under den kalde krigen og det er også fult av spioner som stadig dukker opp og blander seg inn. Og hvor mye av dette er virkelig?

The Britannia was a fake: it was a fake pub, projecting a fake vision of England, transported into a fake setting where every other country was projecting fake visions of their national identity (s. 179).

Boka tar på kornet og gjør narr av både arbeidslivet, kulturforskjeller, spionromaner og en hel del andre ting. Jeg elsket også stemningen i boka. En av grunnene til at jeg likte boka så godt er kanskje at jeg synes Thomas er en veldig sympatisk person (”Thomas was a quiet man. That was his distinguishing feature” (s. 2)). En veldig artig bok som jeg absolutt anbefaler.

Jeg mener det skrives for få bøker om arbeidslivet. Man tilbringer jo tross alt rundt en tredjedel av hverdagene der, men litteraturen ser til å være mest opptatt av kjærlighet, fritid og familieliv.

Ikke minst er jeg glad i bøker som tar for seg noe av det absurde ved arbeidslivet, tar det på kornet og setter det på spissen, og her er en list med slike bøker.